Publisert 09.10.2023 , sist oppdatert 07.10.2024

Langsiktig kraftmarkedsanalyse 2023

NVE gir de fleste år ut en langsiktig kraftmarkedsanalyse. Dette er en overordnet analyse der vi i hovedsak ser på utvikling i kraftbalanse og  kraftpriser.  På denne siden finner du sammendrag av rapporten og  Langsiktig kraftmarkedsanalyse 2023 med vedlegg. 

Det har skjedd mye i det europeiske energisystemet de siste årene. Fra sommeren 2021 begynte effekten av Russlands eksportreduksjon av gass til Europa å gi utslag i svært høye kraftpriser i de europeiske landene. Gjennom høsten 2021 og store deler av 2022 lå kraftprisen på nivåer den aldri før hadde vært over tid. De høye kraftprisene i Europa slo også inn i Norge. Lite nedbør over lange perioder i det sørlige Norge ga en krevende ressurssituasjon som også bidro til de høye prisene. Midt- og Nord-Norge ble i stor grad skjermet for de høye prisene. Der var ressurssituasjonen god, og flaksehalser i nettet begrenset påvirkningen fra energikrisen i Europa.

Som et motsvar til Russlands struping av gasstilførselen, har EU fremmet politikk og virkemidler for redusert importavhengighet av russisk olje og gass. Gjennom planen REPowerEU, som ble lansert i mai 2022, skal de europeiske landene satse mer på energisparing og legge til rette for raskere utbygging av fornybar energiproduksjon. EU har også lansert pakken Fitfor55, der ett av målene er å øke andelen fornybar energiproduksjon og redusere klimagassutslipp markant mot 2030. Dette vil få virkninger også for det norske kraftsystemet.                                                                                                                            

I denne rapporten forsøker vi å si noe om utviklingen i kraftmarkedene helt fram til 2040. Det er en krevende øvelse med mye usikkerhet. I 2020, bare ett år før den historisk sterke økningen i kraftprisene, hadde vi de laveste kraftprisene i Norge på mange år. Også høsten 2023 har vi i deler av Norge hatt svært lave kraftpriser. Vi vet ikke hvor lenge krigen i Ukraina vil vare, eller hvor sterk virkningene vil være over tid på det europeiske energisystemet. Det vi vet, er at krigen har ført til et sterkere fokus på energisikkerhet og forsyningssikkerhet i mange europeiske land. Det tror vi vil vedvare. Så langt har det europeiske energisamarbeidet bare blitt forsterket, og ambisjonsnivået i klimapolitikken opprettholdt. I denne analysen har vi lagt til grunn at det vil fortsette.

En annen stor usikkerhet er framtidig teknologiutvikling. En høy andel uregulerbar kraft fra vind og sol vil kreve løsninger for fleksibilitet i stort omfang.  Teknologier som batterier og hydrogenproduksjon er fortsatt dyre eller ikke modne nok til å håndtere fleksibilitetsutfordringer i stor skala.  Vi har likevel lagt til grunn at det vil skje store investeringer i batterier og hydrogen de neste årene. Vi antar at kostnadene for nye teknologier vil gå ned, men at reduksjonen vil bli motvirket av høyere priser på råvarer og i energimarkedene.  Vi antar også at mengden kjernekraftproduksjon vil opprettholdes, og at gasskraft kommer til å spille en viktig rolle i det europeiske kraftsystemet i lang tid framover.

Også i Norge er det høye politiske ambisjoner om økt utbygging av fornybar kraft og reduksjon i bruk av fossile brensler. Elektrifisering av petroleumsindustrien og transportsektoren er viktige satsningsområder, og det er ambisjoner om å legge til rette for ny kraftkrevende industri og næring. En stor usikkerhet er hvor prissensitivt det nye forbruket vil være. Hvis kraftprisene blir høye over tid, blir det mindre lønnsomt å investere i ny næringsvirksomhet. Like over sommeren la vi fram en kortsiktig kraftmarkedsanalyse hvor vi anslo en noe lavere forbruksøkning de nærmeste årene, enn det vi har anslått tidligere. Det har vi også antatt i denne analysen. En annen usikkerhet er samfunnets aksept for utbygging av fornybar kraftproduksjon og arealbruken dette medfører. For å sikre sterkere lokal forankring skal for eksempel vindkraft på land nå behandles etter både plan- og bygningsloven, og energiloven.

I denne rapporten har vi lagt til grunn at kraftforbruket i Norge vil øke kraftig mot 2030, og at den gjennomsnittlige kraftbalansen blir strammere. Etter 2030 vil kraftbalansen styrkes igjen, ettersom vi forventer mer ny kraftproduksjon, særlig havvind. Mot 2030 forventer vi lite ny kraftproduksjon i Norge. Her er usikkerheten mindre, siden det meste av ny kraftproduksjon krever konsesjon. Etter 2030 er det større usikkerhet i anslagene for ny produksjon. Det er en særlig usikkerhet knyttet til hvor mye ny vindkraft på land og til havs som kommer til. For havvind har vi forutsatt utbygging av store volumer. Her er kostnadsutvikling en stor usikkerhet for om utbygging blir lønnsomt uten økonomisk støtte. For vindkraft på land har vi lagt til grunn en moderat utbygging.

Forbruksvekst dempes i dag av kapasiteten i nettet. Behovet for tempo i nettutbyggingen er adressert av Strømnettutvalget, som i 2022 la fram flere tiltak for å oppnå raskere utbygging av nett. NVE har de siste årene fått økt kapasitet til konsesjonsbehandling og til digital støtte av nettplanlegging og konsesjonsprosesser.

Oppnåelse av klimamålene krever en svært rask vekst i klimanøytrale energikilder og energibærere. Dette tilsier at det er et økende behov for fleksibilitetsløsninger, men foreløpig er det ikke tydelig hvordan dette behovet skal dekkes. Trolig vil det være behov for flere typer fleksibilitet som kan dekke både kortsiktige og langsiktige ubalanser. I vår analyse har vi tatt hensyn til og vurdert gjeldene virkemidler, både i Norge og landene rundt oss, men oppnåelse av klimamål er ikke lagt inn som en forutsetning. 

Hvilke forutsetninger som legges til grunn, er avgjørende for analyseresultatene. Denne analysen er vår forventning om utviklingen i kraftmarkedet mot 2040, gitt de driverne, virkemidlene og utfordringene vi ser i dag. Vi har lagt til grunn forutsetninger som totalt sett utgjør et fungerende kraftsystem, samtidig som vi forsøker å synliggjøre viktige usikkerhetselementer framover.

Under oppsummerer vi hovedpunktene fra årets analyse.  

Oppdateringer

30.10.23: Korrigering av økning i vannkraftproduksjonen i Norge fra 2022-2040 fra 11 TWh til 8 TWh (side 46), på bakgrunn av simulering av endelige modellresultater.

20.11.2023: Figur 5-4 og figurtekst (side 64) er korrigert slik at det kommer bedre frem at prisvariasjonen er representert som standardavvik innad i uka.

04.12.2023: Feilretting i vedlegg "Tall bak figurer LA23". Varighetskurven i figur 5-6 rettet opp slik at den nå har 8736 timer.

Mange land i Europa har store ambisjoner for utbygging av både solkraft, vindkraft på land og havvind. Havvindpotensialet i Nordsjøen er stort, men faktorer som produksjonskostnad, knapphet i leverandørkjeden og uenighet rundt arealbruk, kan bremse utbyggingen. Også for sol- og vindkraft på land gjelder mange av de samme usikkerhetsfaktorene, men teknologien er mer moden og utbygging kan skje til en lavere kostnad. I vår analyse har vi lagt til grunn en kraftig utbygging av fornybar energi i Europa gjennom hele analyseperioden.

Mot 2040 forventer vi også økt produksjon i det nordiske kraftsystemet, særlig i tiden etter 2030. Fram mot 2030 forventer vi at det er Sverige som vil stå for brorparten av økningen. I Norge har vi lagt inn lite ny vindkraft på land før 2030 i vårt basisscenario, men vi har gjort en sensitivitetsanalyse med større utbygging av vindkraft mellom 2030 og 2040. Sensitiviteten viser at økt vindkraftproduksjon gir betydelig reduksjon i den gjennomsnittlige kraftprisen. Med de forutsetningene vi har lagt til grunn, forventer vi at havvind først blir en betydelig bidragsyter i kraftsystemet de siste ti årene av analyseperioden.  Vi antar havvindutbygging i alle de nordiske landene, men det største volumet forventer vi at kommer i Danmark. For solkraft i Norge anslår vi en jevn økning i produksjonskapasitet mot 2040.

Et kraftsystem som består av en større andel fornybare energikilder, trenger mer fleksibilitet for å dekke kraftbehovet i topplasttimene og holde systemet i balanse. I timer med stort overskudd av fornybar produksjon kan fleksibelt forbruk bidra til bedre ressursutnyttelse og færre ubalanser. Allerede nå ser vi perioder med stort overskudd av sol- og vindkraft, og raske svingninger i kraftproduksjon og strømpriser.  Å balansere ut slike svingninger kan resultere i store kostnader for samfunnet. På kort sikt forventer vi at batterier vil spille en viktig rolle som fleksibilitetskilde, mens hydrogenproduksjon blir viktigere på lengre sikt. Vi forventer også at gasskraft vil være viktig i det europeiske kraftsystemet.

Hydrogen er en energibærer som både kan produseres med strøm og som kan brukes til å produsere strøm. I perioder med mye regulerbar produksjon og lave priser, kan billig strøm brukes til å produsere hydrogen. I motsatt tilfelle, i perioder med lav uregulerbar produksjon og høye kraftpriser, kan hydrogen brukes som brensel i et kraftverk og produsere kraft. Til tross for at hydrogenproduksjon er en umoden teknologi i dag, legger vi til grunn at forbruket av kraft til hydrogenproduksjon vil øke markant i Norden og Europa i løpet av analyseperioden. Det er høye ambisjoner for denne typen produksjon. I takt med at teknologien utvikler seg, forutsetter vi at disse delvis realiseres, hovedsakelig drevet av virkemidler. Fram mot 2040 antar vi at hydrogen hovedsakelig brukes til å erstatte fossile brensler innen industri og transport, og ikke som brensel i kraftverk. Vi forventer at produksjonskostnadene, og følgelig også markedsprisen, for hydrogen vil falle mot 2040. Produksjon av grønt hydrogen vil da kunne bli lønnsomt i flere europeiske land. Våre framskrivninger rundt bruk av hydrogen er imidlertid usikre. I tillegg til å være en umoden teknologi, er det også økonomiske utfordringer rundt både produksjon og bruk av hydrogen. Per i dag er det ingen etablert infrastruktur for lagring og transport av store mengder hydrogen i Europa.

En annen, mer langsiktig kilde til fleksibilitet som kan bli viktig, er koblingen mellom kraft- og varmesektoren. I timer med lave priser kan varme produseres med kraft, og dermed avhjelpe ubalanser som kan følge ved høy uregulerbar produksjon. Varmen som produseres kan også lagres over tid og avlaste kraftnettet i perioder der oppvarmingsbehovet er høyt.  

Det har vært en relativt jevn forbruksvekst i Norge og resten av Norden de siste tiårene, men fram mot 2040 forventer vi at veksten vil øke. I Norge kommer mye av den forventede økningen fra elektrifisering av petroleumssektoren, i tillegg til etablering av nye næringer, som batterifabrikker, datasentre og hydrogenproduksjon. Etter 2030 forventer vi også økt kraftforbruk til elektrifisering av vogntog, skip og fly. Det er imidlertid svært usikkert hvor stor økningen i kraftforbruk blir. Lange ledetider for utbygging av både nett og produksjonsanlegg, kan svekke forbruksveksten. Dessuten kan høye strømpriser gjøre det mindre gunstig å investere i nye næringer. Politiske mål, rammebetingelser og tilgang på finansiering har stor betydning for utfasingen av fossil energi, og hvor raskt dette skjer.  Tydelige mål og virkemidler for å utløse mer energieffektivisering, kan bidra til lavere forbruksvekst.  På den andre siden, kan nye tiltak og virkemidler innført av myndighetene for å nå klimamål, bidra til en større forbruksvekst enn det vi har lagt til grunn i analysen.   

I sum forventer vi at forbruket i Norden øker mer enn produksjonen på kort sikt. Dette fører til en svakere nordisk kraftbalanse i 2030 enn i dag. For Norge antar vi at den gjennomsnittlige kraftbalansen vil være rundt null i 2030. Siden Norge har et væravhengig kraftsystem, vil imidlertid den faktiske kraftbalansen variere fra år til år. Med økt produksjon mot 2040 antar vi at kraftbalansen styrker seg igjen. Sverige er det eneste landet i Norden som vi antar at vil ha en sterkt positiv kraftbalanse gjennom hele analyseperioden. Grunnen til dette er stort kraftoverskudd allerede i dag, i tillegg til forventningen om større vekst i kraftproduksjon mot 2030, enn i de andre nordiske landene.

En viktig forutsetning for antagelsen om kraftig forbruksvekst i Norge, er tilgangen på tilstrekkelig nettkapasitet. Både Statnett og flere regionale nettselskaper har lagt omfattende planer for utbygging av kraftnettet mot 2040, men faktorer som for eksempel begrensinger innen leverandørmarkedet og eventuelle arealkonflikter, kan forsinke utbyggingen. Dette vil i så fall kunne medføre en lavere forbruksvekst og en sterkere kraftbalanse.   

 

Norge har store havområder, hvorav deler av det er ressursmessig svært godt egnet for havvind. I 2022 la regjeringen fram en ambisjon om å tildele områder for 30 GW havvind innen 2040. Det er lange ledetider for konsesjon og utbygging av havvind, og vi har derfor antatt at anleggene kommer i drift etter 2030.  Totalt sett har vi lagt til grunn at det installeres en produksjonskapasitet på 6,2 GW på norsk sokkel mellom 2030 og 2040. Av dette er det vedtatt statsstøtte til 1,4 GW i Sørlige Nordsjø II fase 1, og forespeilet støtte til 2 av 3 prosjektområder på Utsira Nord. Resterende volumer er ikke tildelt støtte og er derfor mer usikre. Produksjonskapasiteten vi har antatt må ikke sammenlignes direkte opp mot ambisjonen om 30 GW, siden det i våre forutsetninger er snakk om idriftsatt kapasitet og ikke tildelt kapasitet. Det kan bli bygget ut mer eller mindre havvind i Norge enn det vi har antatt i denne analysen. I vår analyse vil et større volum havvind avhenge av en betydelig kostnadsreduksjon eller subsidier for å være lønnsom i et markedsperspektiv. I tillegg må det bygges tilstrekkelig nett for at systemet på land kan ta imot den produserte kraften. Siden 2020 har kostnadene for havvind økt som følge av økte råvare- og kapitalkostnader, og press på leverandørkjedene.

I vår analyse vil den gjennomsnittlige kraftprisen i Norge ligge på rundt 80 øre/kWh i 2030. Dette er betydelig høyere enn prisene i årene før 2021. I 2021 og 2022 var kraftprisen historisk høy, og den viktigste grunnen til det var svært høye brensels- og CO2-priser. Disse prisene vil bety mye for kraftprisen i Norge også i årene som kommer. Sammenlignet med årene før 2021, trekkes prisen i 2030 opp av en forventning om høyere brensels- og CO2-priser, og en svakere kraftbalanse. Nedgangen i kraftbalanse skyldes forutsetningen om kraftig forbruksvekst, uten at tilsvarende ny produksjonskapasitet kommer til. En svakere kraftbalanse gjør at Norge må importere mer kraft. I vår analyse er prisforskjellen mot kontinentet og Storbritannia liten i 2030. Med en betydelig utbygging av havvind, i tillegg til sol- og vindkraft på land, vil kraftbalansen styrkes mot 2040.  Uregulerbar kraftproduksjon blir da oftere prissettende og vi vil få perioder med svært lave priser. Norge får et overskudd som skal eksporteres også i perioder med lave priser i våre naboland, noe som bidrar til å senke prisnivået. Vi har anslått gjennomsnittsprisen i 2040 til om lag 50 øre/kWh, og at prisforskjellen mot kontinentet og Storbritannia øker.  

 

I vår analyse blir prisforskjellene mellom sørlige og nordlige prisområder i Norge mindre gjennom analyseperioden. Mot 2030 vil gjennomsnittsprisen i sør gå ned, mens prisen i nord vil gå opp, sammenlignet med prisnivået de siste par årene. En grunn til prisøkningen i nord er en forventet kraftig forbruksvekst og lite ny produksjon. Forbindelsen mellom Nord- og Sør-Sverige utgjør en sentral flaskehals i det nordiske kraftsystemet, og kapasiteten på dette snittet er viktig for prisforskjellene i Norden. Vi har lagt til grunn en kapasitetsøkning på denne forbindelsen mot 2040, noe som vil redusere prisforskjellene. I vår analyse vil prisene bli tilnærmet like i hele Norge mot 2040.