Regulatorisk rammeverk for havvind med hybridforbindelser
Reguleringsmyndigheten for energi i NVE (RME) har vurdert hvordan det regulatoriske rammeverket bør være dersom vindkraft til havs skal fraktes til flere land gjennom hybride nettforbindelser.
En hybrid nettforbindelse kobler sammen produksjon og eventuelt forbruk til havs med kraftsystemene på land i Norge og utlandet. På oppdrag fra Olje- og energidepartementet (OED) har RME vurdert hvilket regulatorisk rammeverk hybride nettløsninger bør ha. Rapporten løfter fram en rekke sentrale problemstillinger som norske myndigheter må ta stilling til.
Anbefaler samme markedsdesign til havs som på land
Utbygging av vindkraft til havs vil gi økte volumer med kraftproduksjon som avhenger av været. Velfungerende markedsløsninger og systemdriftssamarbeid er avgjørende for å sikre at kraften kan omsettes på en effektiv og sikker måte.
– Kraftproduksjonen på havet vil variere med vær og vind, men må fungere sømløst med kraftproduksjonen og forbruket på land. Derfor er vårt klare råd at vi har samme regelverk, markedsløsninger og systemdriftsamarbeid til havs som på land, sier vassdrags- og energidirektør Kjetil Lund.
Det bør være budområder til havs
Det oppstår flaskehalser i strømnettet når vi får overskudd av strøm i et område og underskudd et annet sted. På land løses dette ved å dele Norge inn i flere budområder.
– En hybridforbindelse vil ofte ha flaskehalser. Vi anbefaler derfor at det innføres et eget budområde for Sørlige Nordsjø 2, fase 2. Et eget budområde vil gi større driftssikkerhet og lavere systemdriftskostnader enn dersom Statnett må regulere produksjon og forbruk på land opp og ned. Desto lavere systemdriftskostnadene blir, jo lavere blir nettleien, sier Lund.
Et eget budområde til havs vil gi markedsaktørene insentiv til å tilpasse produksjon og forbruk innenfor nettets fysiske grenser. Det vil også gi en mer sikker drift og integrasjon mot kraftsystemet på land. Dersom man ikke har et eget budområde vil det øke behovet for korrigerende systemdriftstiltak, som vil koste mer enn dersom man håndterer det innenfor budområdet. Dette vil gi økt nettleie.
Hvem bør eie, drifte og betale for nettforbindelsene?
RME mener videre at forbindelsen mellom Norge og tilknyttede land må eies av en nøytral aktør uten eiermessige bindinger til produksjon. Statnett eier i dag transmisjonsnettet i Norge, inkludert alle utenlandsforbindelser på transmisjonsnivå. OED har også pekt på Statnett som systemansvarlig til havs.
– RME anbefaler at Statnett eier og drifter en hybridforbindelse. Vi anbefaler også at havvindprodusentene betaler anleggsbidrag for å dekke sin andel av nettkostnadene, og at flaskehalsinntektene fordeles på alle forbrukere, sier Lund.
Etter RMEs vurdering er det rimelig at havvindprodusentene betaler en forholdsmessig andel av investeringskostnadene for forbindelsen, gjennom et anleggsbidrag. Dette vil redusere kostnadene for resten av nettkundene. Dersom havvindprodusentene betaler samme innmatingstariff som produsenter på land vil det sikre like konkurransevilkår for produsenter, både i Norge og utlandet.
Dersom Statnett skal eie og drifte infrastrukturen til havs må de få dekket kostnadene. Dette kan sikres ved å inkludere kostnadene for hybridforbindelsene i det samlede tariffgrunnlaget til Statnett. Det innebærer at Statnett også mottar flaskehalsinntektene, som igjen bidrar til at nettleien reduseres.
RME har også vurdert en rekke andre regulatoriske forhold som er aktuelle for hybridforbindelser, og anbefaler i hovedsak samme regler som på land.
Legges fram på pressemøte
Arbeidet legges fram på et pressemøte med olje- og energiministeren, RME og NVE klokken 09.00. RME har tidligere gjort samme vurderinger for radiale forbindelser. OED vil bruke rapportene fra RME som en del av beslutningsgrunnlaget for å avklare de overordnede rammene for havvindområdene Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord.
