Regelverk

Retningslinjer til damsikkerhetsforskriften utgitt etter 2012 har endret navn til veiledere. Veiledere og retningslinjer har samme formelle status. Retningslinjer som utdyper kravene i sikkerhetsforskriften fra 2001 er gyldige inntil de blir revidert. Det samme gjelder eldre retningslinjer i den første utgaven av Sikkerhetshåndbok for vassdragsanlegg fra 1993. Retningslinjer vil fortløpende bli revidert med henvisning til nyeste damsikkerhetsforskrift.  

Veilederne (kalt retningslinjer før 2012) utdyper damsikkerhetsforskriften og viser en måte å tilfredsstille forskriftens krav på. Veiledere skal gi tolkningshjelp til alle som benytter damsikkerhetsforskriften (regelverket) og angi anbefalt nivå og en sikker måte å etterleve kravene på. Dersom like høy sikkerhet kan dokumenteres med andre løsninger, kan NVE akseptere disse. De rettslige pliktene som stilles til ansvarlige for vassdragsanlegg, og rådgivere og entreprenører, kan imidlertid bare følge av formelt regelverk (lov eller forskrift) eventuelt av enkeltvedtak rettet mot den enkelte ansvarlige/eier.

Arbeid med nye veiledere og oppdatering av eksisterende foregår mer eller mindre kontinuerlig. Underveis i arbeidet bidrar bransjen med innspill, enten på eget initiativ eller på forespørsel fra NVE, for eksempel i form av FoU-prosjekter eller utredninger av avgrensede fagtema. I noen tilfeller opprettes også referansegrupper med deltakere fra bransjen. For veiledere som skal utdype krav i regelverket, er det alltid NVE som styrer arbeidet slik at disse får en mest mulig ensartet oppbygging og språkform og er i samsvar med damsikkerhetsforskriften. Før en ny eller revidert veileder anses å være klar for utgivelse, skal den ha vært på intern høring i NVE. Alle nye og reviderte veiledere sendes i tillegg på ekstern høring til sentrale organisasjoner og personer i bransjen (rådgivere og eiere), eller på en åpen høring når dette er formålstjenlig, der også de som sikkerhetskravene er til for («mennesker, miljø og eiendom») kan komme med innspill. NVE utfører sluttarbeidet på veiledere til damsikkerhetsforskriften. Nye og reviderte veiledere blir gjort gjeldende fra en gitt dato og gjort tilgjengelig på NVEs nettsider. Det blir ikke lenger distribuert trykte eksemplarer av veiledere.

I de senere årene har NVE utarbeidet et fåtall skriv som forklarer forvaltningspraksis, eller som er en utvikling av/tillegg til eksisterende veiledere. Disse skrivene er lagt ut på NVEs nettsider sammen med veiledere og retningslinjer. Skrivene er utarbeidet for å unngå at viktig informasjon blir utsatt i lengre tid i påvente av ferdigstillelse av nye/reviderte veiledere.

De første forskrifter for sikkerhet av vassdragsanlegg, forskrifter for dammer (damforskriften), trådte i kraft i 1981. Forskriftene av 1981 fokuserte på dammer og på planleggings- og byggefasen. Forskriftene gjaldt både nyanlegg og ved ombygging eller større utbedringer av bestående dammer. Planer skulle godkjennes av daværende Vassdragsdirektorat. For dammer av vesentlig betydning for landets kraftforsyning skulle planer også godkjennes av Kraftforsyningens Sivilforsvarsnemd. Forskriftene var hjemlet i vassdragsloven av 1940 og var basert på innstillingen fra et bredt sammensatt utvalg med representanter fra utbyggere, eiere og tilsyn. I 1982 ble det utgitt en forskrift om tilsyn med dammer i vassdrag, også med hjemmel i vassdragsloven. Også denne forskriften gjaldt både nye og tidligere etablerte dammer. Den ble revidert i 1992 og den reviderte utgaven, forskrifter for tilsyn med anlegg i vassdrag, inneholdt nye bestemmelser om internkontroll for vassdragsanlegg som tydeliggjorde dameiernes ansvar for sikkerheten til egne anlegg. I tillegg var den utvidet fra å gjelde bare dammer til også å omfatte trykkrør og stenge-/tappeorganer.

Da vannressursloven ble vedtatt 24.11.2000, og gjort gjeldende fra 01.01.2001, ble det også utgitt et sett med nye forskrifter. På grunn av endring i hjemmelsgrunnlaget, nye metoder i sikkerhetsarbeidet og det faktum at dagens utfordringer primært ligger i å ivareta bestående dammer, var det nødvendig å revidere damforskriften fra 1981. Arbeidet foregikk parallelt med lovrevisjonen, blant annet gjennom «Prosjekt damsikkerhet» avsluttet i 1992 og «Internkontrollprosjektet» avsluttet i 1993. Begge prosjektene var et samarbeid mellom NVE, rådgivere og dameiere, og resulterte i forskrift om sikkerhet og tilsyn med vassdragsanlegg (sikkerhetsforskriften) og tilhørende retningslinjer.

Sikkerhetsforskriften ga NVE hjemmel til å lage underliggende forskrifter, og to underliggende forskrifter ble utgitt. Sikkerhetsforskriften, samt forskrift om klassifisering av vassdragsanlegg og forskrift om kvalifikasjoner hos den som forestår planlegging, bygging og drift av vassdragsanlegg ble vedtatt ved kgl. res. i desember 2000, og gjort gjeldende fra 01.01.2001. Disse tre forskriftene er senere revidert og samlet i én forskrift; forskrift om sikkerhet ved vassdragsanlegg (damsikkerhetsforskriften), vedtatt ved kgl.res. 18.12.2009 og gjort gjeldende fra 01.01.2010. Revisjonen innebærer noen nye krav, men hovedtrekkene fra forskriftene av 2001 er videreført, og mange bestemmelser er uendret innholdsmessig. Noen av de nye kravene er hentet fra eksisterende retningslinjer og er en bekreftelse av etablert forvaltningspraksis. Dette gjelder også kravene i retningslinje for beredskapsmessig sikring av dammer mv. fra 1994 som, blant annet for å følge opp Stortingets forutsetning i St.meld. nr. 17 2002) Samfunnssikkerhet, er tatt inn i damsikkerhetsforskriften.

Retningslinjen fra 1994 var en videreføring av tidligere krav og forvaltningspraksis. Parallelt med utviklingen av forskrifter for dammer, og lenge før de første forskriftene ble gjort gjeldende i 1981, var dammer underlagt krav om beredskapsmessig sikring med tanke på krig, terror og sabotasje. Krav om beredskapsmessig sikring kom først i lov om forsvarsmessig sikring av kraftforsyningsanlegg (1948). Loven hjemlet at dammer som var av vesentlig betydning for kraftforsyningen med mer enn 5 mill. m3 oppdemt magasin, kunne pålegges sikringstiltak av Kraftforsyningens sivilforsvarsnemnd (KSFN). Nemnda fikk på bakgrunn av hjemmel i sivilforsvarsloven (1953) og kgl. res. av 20.8.1965 tilsvarende oppdrag for alle andre dammer, men dette ble ikke iverksatt for vannverksdammer før i 1979. Lov om forsvarsmessig sikring av kraftforsyningsanlegg ble tatt inn i kapittel 6 i energiloven (1990).

Forvaltningen lå hos KSFN frem til 1.1.1986 da oppgavene ble overført til NVE, først til den nyopprettede Beredskapsavdelingen og fra 1994 til Damtilsynet som siden etableringen i 1909 hadde hatt ansvar for å påse at damsikkerheten i forhold til naturgitte laster ble ivaretatt.

Foreløpige retningslinjer for tekniske sikringstiltak (RTS) ved dammer ble vedtatt av KSFN 20.8.1979. Senere ble det innarbeidet endringer og suppleringer etter hvert som det ble funnet nødvendig, og retningslinjene ble vedtatt av KSFN 13.2.1984. RSK – Retningslinjer for sikring av kraftforsyningsanlegg ble av NVE fastsatt til prøve i ett år fra 1.11.1991. Her inngikk en revidert utgave av RTS ved dammer. Endelig utgave av RSK ble fastsatt av NVE i januar 1993. Hjemmelen for fastsettelsen var energiloven, og retningslinjene hadde status som sentral forskrift. I 1994 ble den delen av RSK som omhandlet dammer tatt ut av RSK og etablert som Retningslinje nr. 4 Beredskapsmessig sikring av dammer mv. (9.6.1994) i NVEs Sikkerhetshåndbok for vassdragsanlegg.

I tillegg til den nye damsikkerhetsforskriften gjeldende fra 1.1.2010 gjelder også forskrift om internkontroll etter vassdragslovgivningen (IK-vassdrag) gjeldende fra 01.01.2012. Denne forskriften gjelder for alle anlegg som har konsesjon etter vassdragslovgivningen samt alle anlegg om omfattes av damsikkerhetsforskriften. Damsikkerhetsforskriften har en egen bestemmelse om etablerte anlegg der det ikke er mulig å oppfylle de tekniske kravene i forskriften (§ 5-1).

Arbeidet med å revidere og utvikle forskrifter for sikkerhet av vassdragsanlegg er krevende. Forberedende arbeider utføres og/eller administreres av NVE, gjerne med bidrag fra sentrale aktører i bransjen. Når et utkast er klart, sendes dette på offisiell høring slik at alle som blir omfattet av forskriften får anledning til å komme med innspill. NVE har ansvaret for bearbeiding av høringsuttalelser og fremleggelse av forslag til forskrift med merknader til Energidepartementet (ED). Forskriftene fremmes av ED og vedtas ved kongelig resolusjon.