Luftfart

Om vindkraftverk og luftfart 

Vindturbiner er høye konstruksjoner, og kan ha en totalhøyde på over 200 meter fra bakkenivå til tuppen av turbinbladet. På grunn av størrelse og plassering kan vindturbiner legge beslag på deler av det lavere luftrommet som blir brukt av ulike luftfartøy og ha innvirkning på eksempelvis elektronisk infrastruktur og flygeprosedyrer. Hvordan radar og elektronisk kommunikasjon kan påvirkes av vindkraftverk er belyst på egne nettsider.

Luftfart er strengt regulert fordi ulykker kan få svært alvorlige konsekvenser. Det er i hovedsak ved lavflyging at konflikt kan oppstå mellom luftfartøy og vindturbiner.

Hvordan kan luftfart påvirkes av vindkraftverk? 

De viktigste temaene når det gjelder påvirkning av luftfart fra vindkraftverk er sivil lavflyging, lavflygning ved militære operasjoner, inn og utflyging til flyplasser og hindermerking.

Lavtflygning 

Det er fastsatt minstehøyder for flygning, unntatt under inn- og utflygning. I tettbygde strøk er minstehøyden 300 meter (1000 fot), og utenfor tettbygde strøk 150 meter (500 fot). Reglene kan fravikes hvis det er nødvendig å gjennomføre oppdrag, for eksempel ved søk- og redningsoperasjoner.

Vindkraftverket kan på grunn av sin størrelse og plassering utgjøre en kollisjonsrisiko under lavflyging og påvirke muligheten for valg av flyruter og landing. Mye av helikoptertrafikken gjennomføres som lavflyging.

Luftforsvaret og allierte flystyrker kan gjennomføre lavflyging (flyging under 150 meter, 500 fot, ref. Bestemmelser for Militær Luftfart) over hele Norge der hvor det ikke er satt spesielle restriksjoner. For eksempel er det lavtflygingsrestriksjoner over tettbygde strøk og naturvernområder. Lavflyging kan gjennomføres taktisk for å unngå å bli oppdaget av fiendtlig radar, eller for å overraske personell på bakken, for eksempel ved terrorsituasjoner.

Lavflyging og operasjoner i lav høyde er nødvendig for å utføre søk- og redning, ambulanseflyginger og politioperasjoner. I slike operasjoner vil det ofte være behov for å ta seg fram under vanskelige værforhold, i områder som ikke dekkes av elektroniske navigasjonssystemer.

En betydelig risiko ved lavflyging er kollisjon med terreng og luftfartshindre. Forskriftsmessig merking og registrering av luftfartshindre er derfor svært viktig for flysikkerheten.

Flyplasser

I forbindelse med inn- og utflygning til og fra flyplasser og andre landingsplasser kan vindturbiner utgjøre et luftfartshinder for luftfartøy. Det stilles derfor spesielt strenge krav til etablering av vindkraftverk eller andre høye installasjoner i disse områdene.

For alle flyplasser utarbeides det en hinderrestriksjonsplan, jf. Luftfartsloven § 7-12. Slike planer beskriver en hinderflate rundt flyplassen. I figuren under er det vist et eksempel fra en hinderflate ved Alta lufthavn.

Avinor beregner og utarbeider slike planer for de fleste flyplasser, og hinderflaten medfører et byggeforbud for lufthinder i inn- og utflygningssonen, men også i andre sektorer rundt flyplassen. Krav til inn- og utflygningsprosedyrer og påvirkning på navigasjonssystemer vil være forhold som er relevante å ta hensyn til ved plassering av vindturbiner.

I luftrommet rundt flyplasser er det etablert vektoreringshøyder som angir hvor lavt et luftfartøy kan fly. Disse vektoreringshøydene er knyttet til skreddersydde sektorer som er utarbeidet av den enkelte flyplassen. Sammenlignet med andre luftfartshinder vil vindturbiner ofte være det høyeste hinderet, og derfor styrende for valg av vektoreringshøyde. Vindkraftverk bør planlegges i henhold til de etablerte sektorene.

Inn- og utflygning 

Lufttrafikken konsentreres desto nærmere en kommer en flyplass. I disse områdene vil derfor merking og registrering for å redusere faren for kollisjon ikke lenger være tilstrekkelig. Det blir utarbeidet egne inn- og utflygningsprosedyrer for å sikre at lufttrafikken avvikles på en sikker og effektiv måte. Prosedyrene er utarbeidet med hensyn til en rekke faktorer, som er spesifikke for hver enkelt flyplass, herunder topografi, bebyggelse, værforhold og ulike luftfartshinder. Prosedyrene sier noe om hvordan nedstigning og oppstigning skal utføres, og det er fastsatt egne krav til ulike hinderfrie flater avhengig av hvilken fase av inn- og utflygningen luftfartøyet befinner seg i. Innenfor hinderflatene er det strenge byggerestriksjoner.

I hvilken grad vindturbinene påvirker eksisterende prosedyrer avhenger av lokalisering av vindturbinene, og må sees i sammenheng med prosedyrene for den enkelte flyplass/landingsplass. Det er vanskelig å generalisere virkningen for inn- og utflygningsprosedyrer. I stedet er det nødvendig å gjøre egne vurderinger for hvert enkelt vindkraftprosjekt som lokaliseres i nærheten av flyplasser/landingsplasser.

Det vil vektlegges om vindkraftutbygging kan svekke Forsvarets evne til å forsvare flyplasser mot fly- og missilangrep. Systemer som brukes til luftforsvar av flyplasser vil bestå av ulike radar- og våpensystemer. Disse kan utplasseres ved alle flyplasser med behov for luftforsvar, og betydningen av vindkraftutbygging må vurderes for hver enkelt sak.

Merkeplikt 

For å redusere risikoen for at luftfartøy kolliderer i luftfartshindre, er det fastsatt egne regler for rapportering, registrering og merking av luftfarthinder i forskrift om rapportering, registrering og merking av luftfartshinder. Det er også utarbeidet et veiledning til forskriften.

Nye luftfartshindre skal rapporteres og registreres i Nasjonalt register over luftfartshindre for å oppdatere hinderkart. Merking av luftfartshinder skal etter forskriften fungere som en siste visuell sikkerhetsbarriere for å unngå kollisjon. Fysisk merking av luftfartshinder er viktig fordi det selv med moderne teknologi kan oppstå situasjoner hvor pilotens evne til å se luftfartshinderet er den eneste måten å unngå hinderet på.

Per mars 2022 er merkekravet for vindturbiner at de skal merkes med lys farge og hinderlys.

Hver merkepliktig vindturbin skal ha to hinderlys, plassert på toppen av turbinhuset som vist i bildet under. For flere vindturbiner som til sammen utgjør et større vindkraftverk kan Luftfartstilsynet godkjenne at kun vindturbinene som utgjør vindkraftverkets ytterkanter merkes, dersom den individuelle avstanden mellom merkede vindturbiner ikke er større enn at hensynet til flysikkerheten ivaretas. Dette kalles perimetermerking, og beskrives i figuren under. Luftfartstilsynet kan også fastsette at sentrum eller høyeste vindturbin i vindkraftverket skal merkes.

Vindturbinenes høyde avgjør hvilken lysstyrke hinderlysene skal ha. Vindturbiner med en totalhøyde på over 150 meter skal merkes med høyintensitetslys, mens turbiner med totalhøyde under 150 meter skal merkes med mellomintensitetslys.

Vindturbiners farge skal være synlig på minst 1500 meters avstand fra alle aktuelle innflygningsvinkler. Turbinene skal merkes med lys farge, for eksempel grå, gråhvit eller andre nyanser av hvit. Snøhvit farge skal ikke benyttes. Merkekravet gjelder ikke den nederste tredjedel av tårnet. Det er ikke krav til fargemerking av turbinblader etter merkeforskriften.

Luftfartstilsynet jobber med å oppdatere merkekravene, herunder nye krav til alternativ merking. Hovedregelen er at hinderlys i vindkraftverk skal stå på til enhver tid. Det finnes systemer som skrur på hinderlysene først når luftfartøy nærmer seg vindkraftverket, dette kalles alternativ merking. De ulike systemene for alternativ merking kan ha en negativ påvirkning på navigasjonssystem til flyging i høyere luftrom og ved inn og utflyging til flyplasser. Disse systemene må derfor vurderes særskilt, spesielt ved etablering av vindturbiner i nærheten av flyplasser- og landingsplasser.

For å installere system for alternativ merking kreves det en godkjenning fra Luftfartstilsynet. En eventuell godkjenning gis etter at merkingen er utført og det er dokumentert at merkingen oppfyller kravene i forskriften. merkeforskriftenHinderlys kan gi negative virkninger for omgivelsene, på nettsiden om landskap kan du lese mer om dette.

Hvilke avbøtende tiltak kan være aktuelle? 

Plassering 

Avbøtende tiltak kan gjøres i form av tilpasninger ved vindkraftverket som høydetilpasninger og/eller plassering av vindturbinene, slik at de ikke kommer i konflikt med eksisterende inn- og utflygningsprosedyrer, eller får annen negativ virkning for luftfarten.

Endring av inn- og utflygningsprosedyrer kan også muliggjøre etablering av vindkraftverk nær flyplasser- og landingsplasser. I Norge er det Luftfartstilsynet som godkjenner denne type endringer. Det er en omfattende prosess, som involverer mange parter. Luftfartstilsynet stiller seg i utgangspunktet kritisk til denne formen for avbøtende tiltak.

I forbindelse med planlegging av vindkraftverk bør det gjøres en tidlig avklaring mot sivil- og militær luftfartsmyndighet i tillegg til andre relevante luftfartsaktører, slik at eventuelle tilpasninger kan vurderes i detaljplanleggingen av vindkraftverket.

Drift og synlighet 

Rundt noen flyplasser kan luftforsvarssystemer utplasseres ved behov. Ved militær aktivitet som operative beredskapssituasjoner eller øvelser, kan midlertidig stans av turbiner være et egnet avbøtende tiltak.

Det kan også gjøres tiltak for å øke synligheten av turbiner, utover det som er fastsatt i forskriften. Vardafjellet vindkraftverk er et eksempel på vindkraftverk med ekstra synlighet i form av to røde bånd rundt turbintårnet på den nederste tredjedelen av tårnet. Dette skal gjøre turbinen mer synlig hvis det er lavt skydekke som skjuler hinderlysene på maskinhuset. Det er også montert infrarøde lys mellom de to røde båndene, IR-lys, som bare er synlige for piloter.

Hva trenger vi mer kunnskap om? 

• Erfaring fra drift og etablering av vindkraftverk med alternativ merking over tid.
• Erfaring med vindkraftverks påvirkning på luftfart i Norge.