Naturtyper

Hvordan kan naturtyper påvirkes av vindkraftverk? 

Vindkraftverk er arealkrevende utbygginger som kan komme i konflikt med viktige naturtypeområder. Fram til i dag har utbygging av nye energianlegg i Norge ofte berørt områder som tidligere var lite påvirket av menneskelige inngrep. Utbyggingen kan påvirke mangfoldet av naturtyper, artene som lever der, og redusere økosystemtjenestene som naturtypene gir oss. Arealendringer, inkludert utbygging, er den klart viktigste årsaken til at naturtyper står i fare for å gå tapt i Norge.

En naturtype vil ofte fungere som et økosystem, hvor de ulike artene lever i samspill med miljøet og hverandre. Mange naturtyper tåler svært lite påvirkning fra utbygging før de forringes eller forsvinner. Kvaliteten av en naturtypeforekomst kan forringes gjennom direkte fysiske inngrep i selve forekomsten, indirekte gjennom inngrep i nærheten av den, eller ved at naturtypens økologiske funksjon påvirkes på annen måte. Dette vil du kunne lese mer om i det følgende. 

Særlig viktige hensyn

På naturtypenivå vil det være særlig viktig å fokusere på hensynet til truede naturtyper, utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven, og naturtyper og naturtypeforekomster som har sentrale økosystemfunksjoner og/eller er viktige for truede arter. Man skal også vurdere hensynet til nær truede naturtyper, spesielt dårlig kartlagte naturtyper og øvrige kartlagte naturtyper.

Tap av areal 

Adkomstveier, snuplasser, oppstillingsplasser, turbiner og drifts- og servicesenter er vanlige inngrep i vindkraftverk. Disse inngrepene er hovedsakelig permanente og kan legge beslag på mye areal av ulike naturtyper. Det betyr i utgangspunktet at arealet som beslaglegges er tapt areal av de naturtypene som fantes der før utbyggingen.

Områder med midlertidige inngrep som riggplasser, mellomlagringsområder og snu- og møteplasser skal istandsettes etter utbyggingen, og kan etter noen år gjenvinne noe av sin økologiske funksjon. Resultatet er imidlertid usikkert, og det finnes lite kunnskap om midlertidige arealers artsmangfold og økologiske funksjon etter istandsetting. Med dagens kunnskap om midlertidig arealbruk må virkningene for mange naturtyper vurderes tilsvarende som for permanent arealbruk.

Fragmentering 

I tillegg til at areal av naturtyper går tapt ved vindkraftutbygging, vil også naturtypeforekomstene som utbyggingen berører, bli fragmentert. Fragmentering skjer når tidligere sammenhengende arealer, for eksempel en naturtypeforekomst, blir oppstykket og mer eller mindre adskilt av barrierer. Se eksempel i figuren under som viser hvor avgjørende plassering av turbiner og veier innad i en naturtypelokalitet er for tilstanden i og funksjonaliteten til restarealene. Veier, oppstillingsplasser og andre inngrep i planområdet i et vindkraftverk, vil stykke opp naturtypeforekomster i flere mindre områder. Fragmenteringen påvirker de økologiske sammenhengene både innenfor og mellom områdene som er igjen etter utbygging.

Generelt har sammenhengende arealer av en naturtype større biologisk og økologisk verdi enn flere mindre fragmenter, selv om de samlet utgjør samme areal. Fragmentering medfører imidlertid også at restarealene av naturtypen til sammen er mindre i størrelse enn den opprinnelige forekomsten var før utbyggingen. Mindre forekomster vil være mindre robuste og mer sårbare for påvirkning, og kan få dårligere økologisk tilstand eller gå tapt som følge av fragmenteringen. Ytterligere negative påvirkninger vil også lettere kunne få større konsekvenser. Generelt vil de negative effektene av fragmentering øke med antallet fragmenter forekomsten deles i. Det har også betydning hvor inngrepet i forekomsten gjøres - en vei som går midt gjennom en forekomst vil være mer alvorlig for forekomsten enn en vei nær utkanten.

Hvilke effekter fragmentering vil ha for naturtyper avhenger også av hvordan artene som lever der forflytter, og sprer seg, og i hvilken grad inngrepene har endret andre miljøfaktorer i naturtypeforekomstene, slik som hydrologi, næringsforhold, solinnstråling eller vindforhold.

Inngrep som fragmenterer naturtypeforekomster kan fungere som barrierer for en del arter. En adkomstvei i et vindkraftverk vil nok ikke være et stort hinder for bevegelsene til en elg, men den kan være uoverkommelig for arter som har vanskeligere for å bevege eller spre seg over avstander, slik som for eksempel noen planter. Slike barrierer, som adkomstveien er i dette eksemplet, kan derfor føre til at arter ikke beveger eller sprer seg mellom fragmenter slik de gjorde før utbygging. Dette kan blant annet føre til at arter får redusert utbredelse, noe som videre påvirker naturtypenes økologiske tilstand og funksjon negativt.

En annen måte fragmentering endrer naturtyper på, er at det endrer forholdet mellom kant og kjerne i forekomstene. Det blir relativt sett mer kanter og mindre kjerneområde enn det var før. Dette kan ha stor betydning for hvilke arter som lever der, og naturtypens økologiske tilstand og funksjon. Ett eksempel kan være når det bygges vei i en skog der det bor arter som ikke trives i åpne skogkanter. I nærheten av veien vil skogen være betydelig åpnere enn før, og noen arter vil da unngå å bevege seg i kanten av skogen mot veien. Dermed har fragmenteringen ført til at det egnede habitatet for arten er redusert langt ut over arealtapet som selve veien har gitt.

I noen tilfeller kan fragmentering føre til at miljøforholdene og artsinventaret i restarealene blir så endret at det går over til å bli en annen naturtype. Slike effekter kan du lese mer om i neste avsnitt som handler om indirekte virkninger av naturtyper.

Det er dokumentert mange ulike effekter av fragmentering, og kunnskapen om de grunnleggende mekanismene er gode. Storskala fragmenteringseffekter fra vindkraftverk er beskrevet nærmere på nettsiden om sammenhengende naturområder med urørt preg. Det er godt grunnlag for å fastslå at fragmentering vil være til stede i et planområde. Hvilke faktiske virkninger fragmentering kan ha på den økologiske tilstanden, funksjonen og økosystemtjenestene til de naturtypeforekomstene som finnes der, kan imidlertid være vanskelig å vurdere i forkant av utbygging.

Indirekte virkninger på naturtyper 

I tillegg til effekter av arealtap og fragmentering, kan naturtyper påvirkes negativt av andre, indirekte effekter. Her omtaler vi noen av de mest aktuelle indirekte effektene for naturtyper i forbindelse med vindkraftutbygging på land.

Når vindkraftverk bygges ut, kan tilgjengeligheten til området øke som følge av det nye veinettet inn i området. Økt ferdsel, både fra motorferdsel, syklister og turgåere, kan gi (eller forsterke) negative påvirkninger på naturtyper i og rundt vindkraftverket. Det kan skje blant annet gjennom slitasje på vegetasjonen og forstyrrelse av arter som lever der. Myr og våtmark er spesielt sårbare for tråkk og kjørespor, som kan få langvarig eller permanent effekt.

Videre kan en utbygging føre til spredning av fremmede arter, som er en av de største truslene mot naturmangfoldet, og den øker. Fremmede arter en trussel mot 12 av naturtypene som er trua i Norge. Under og etter en utbygging, kan fremmede arter lettere komme inn i området, blant annet som følge av tilførsel eller forflytting av masser som inneholder frø, sporer eller plantedeler. De kan også bli med inn som “blindpassasjerer” med anleggsmaskiner, framkomstmidler eller bekledning fra driftspersonell eller turgåere. Fremmede arter etablerer seg lettere i bar jord og sand/grus - som ofte finnes i tilknytning til infrastrukturen i vindkraftverk, enn i et naturlig vegetasjonsdekke.

Hvis man hogger trær, tilfører masser utenfra eller graver om jordsmonnet, kan næringsforholdene i jorda endres betydelig. Dette kan forandre hvilken vegetasjon som vokser i naturtypeforekomster, i ytterste fall også hvilken naturtype man finner der. For eksempel kan økt næringstilførsel generelt gi mer høyvokst vegetasjon, men vil redusere det biologiske mangfoldet.

Effektene av et inngrep kan ofte strekke seg ut over det arealet og den naturtypen inngrepet gjøres i, og naturtypeforekomster kan forringes eller gå tapt som følge av påvirkninger utenfra. Dersom det for eksempel gjøres inngrep som endrer vannveiene eller grunnvannsnivået på ett sted i vindkraftverket, kan dette endre hydrologien også andre steder. Et annet eksempel er når det bygges veitraseer i gammelskog, og skogen omkring den nye veien blir mer utsatt for vindfall.

Sumvirkninger 

De negative virkningene av tapt areal, fragmentering og indirekte effekter fra vindkraftverket, må ses i sammenheng. I tillegg til de samlede virkingene fra vindkraftverket, kan også naturtypene være utsatt for negative virkninger fra andre tiltak (kraftledninger, veier, hytter osv.) i eller i nærheten av vindkraftverket. Summen av alle virkningene og sammenhengen mellom dem, er avgjørende for naturtypenes utbredelse, økologiske tilstand, økologiske funksjon og økosystemtjenester.

Vindkraftutbygging påvirker også flere miljøverdier enn naturtyper, slik som landskap og støy, og alle disse virkningene må ses i sammenheng for å kunne ta høyde for samla belastning av utbyggingen.

Videre må all utbygging av vindkraft ses i sammenheng. Et enkelt vindkraftverk vil ikke alltid medføre store virkninger. Hvis det derimot bygges flere vindkraftverk med tilsvarende virkninger, kan den samlede belastningen fra alle vindkraftverkene bli stor. Sumvirkinger er derfor en viktig del av kunnskapsgrunnlaget i konsesjonsbehandlingen av vindkraftverk. På nettsiden samlet belastning/sumvirkninger finner du mer informasjon om dette.

Hvilke avbøtende tiltak er aktuelle?

For å minimere de negative virkningene for naturtyper må man følge de generelle prinsippene for avbøtende tiltak: unngå – begrense – restaurere – kompensere. Det primære vil alltid være å unngå påvirkning på viktige naturtyper. Dette gjelder i alle faser av et vindkraftprosjekt, fra lokalisering til detaljplanlegging og bygging.

Det er lite kunnskap om vindkraftverks virkninger for naturtypers økologiske funksjon på lang sikt. I tillegg er det vanskelig å forutsi om en skadet naturtypeforekomst kan restaureres til opprinnelig tilstand og funksjon. Når man planlegger og bygger vindkraftverk, kan man aldri basere det på en forutsetning om at berørte naturtyper kan tilbakeføres til opprinnelig tilstand den dagen anlegget skal legges ned.

Tidligere vindkraftutbygginger viser at det er spesielt utfordrende å ivareta naturtyper som dekker et stort areal. Kystlynghei og terrengdekkende myr er eksempler på dette. Ved bygging av vindkraftverk vil det være enklere å ta hensyn til naturtyper som dekker et lite areal og som er robuste mot endringer i omkringliggende terreng. Dette kan for eksempel være lokaliteter som ligger skjermet i fordypninger eller slukter i terrenget innenfor et begrenset areal.

Restaurering og skjøtsel av naturtyper andre steder enn i vindkraftverket, kan kompensere for naturtyper som påvirkes negativt av utbyggingen. Imidlertid viser erfaring at det er vanskelig å finne egnede lokaliteter for restaurering, og som fullt ut kan kompensere for inngrep i uberørte naturtypeforekomster. Økologisk kompensasjon har i liten grad vært benyttet i vindkraftprosjekter i Norge, men kan være et aktuelt tiltak når inngrep ikke kan unngås eller avbøtes.

Ved bygging av vindkraftverk er det viktig å ha god kunnskap om hvilke naturtyper som finnes i området. Kartlegging i en tidlig fase av planleggingen er avgjørende for kunne ta nødvendige hensyn.

Det viktigste vil alltid være å unngå inngrep i og ved områder med viktige naturtyper. Der det ikke er mulig å unngå påvirkning av naturtyper må skadene begrenses i størst mulig grad. Ved inngrep i eller i nærheten av viktige naturtyper er det avgjørende at det benyttes anleggsmetoder som er skånsomme og ivaretar naturtypen i størst mulig grad. Overvåkning i driftsperioden er nødvendig for å avdekke behov for ytterlige avbøtende tiltak.

Lokalisering 

Det viktigste man kan gjøre for å unngå negative virkinger vil være å plassere vindkraftverk i områder med få eller ingen viktige naturtyper. I vindkraftkonsesjoner gis det tillatelse til å bygge innenfor et bestemt areal (planområde). Dersom planområdet har et stort innslag av viktige naturtyper, vil det være tilnærmet umulig å unngå negative virkninger. Erfaring viser at selv et begrenset innslag av viktige naturtyper kan være utfordrende å ta hensyn til når turbiner og veier skal detaljplasseres. Derfor er det avgjørende at man skaffer nødvendig kunnskap om naturtypene tidlig i planleggingen av et vindkraftverk, se mer informasjon om dette i boksen på høyre side om - nødvendig kunnskap for å vurdere hvordan naturtyper påvirkes.

Tidligere vindkraftutbygginger har vist at planområdene ofte kommer i konflikt med naturtyper. Konfliktpotensialet innenfor et planområde avhenger imidlertid av naturtypenes kvaliteter og sårbarhet. Noen naturtyper er viktigere enn andre å ta hensyn til, og noen naturtyper er vanskeligere å ta hensyn til enn andre. I et planområde må det prioriteres hvilke naturtyper og forekomster som er viktigst å ivareta ved utbyggingen. Se mer informasjon om dette i boks på høyre side om - utvalgte naturtyper og i boks om - hvilke naturtyper og forekomster staten mener har nasjonal eller vesentlig regional interesse.

Dersom det ikke er mulig å unngå inngrep i naturtyper, må det planlegges tiltak i anleggsperioden som begrenser virkingene i størst mulig grad, se mer om dette i neste avsnitt.

Tiltak i anleggsperioden 

Før oppstart av anleggsarbeidet skal det godkjennes arealbruksgrenser for tiltakene. Arealbruksgrensene er korridorer i planområdet som turbiner, kranoppstillingsplasser, veier og øvrig infrastruktur, skal plasseres innenfor. Ved å legge arealbruksgrensene utenom viktige naturtyper reduseres risikoen for negative virkinger. Innenfor arealbruksgrensen har utbygger frihet til å detaljplassere anlegget. I de tilfeller hvor arealbruksgrensene berører naturtyper er det avgjørende at tiltakene detaljplasseres slik at de negative virkningene blir minst mulig.

I tillegg til arealbruksgrensen er det satt inngrepsgrenser som definerer det maksimale arealet som tillates berørt av fysiske inngrep. Ved bygging av vei kan den typiske inngrepsgrensen ligge ca. 10-20 meter ut på begge sider av veiens senterlinje. Disse inngrepsgrensene er satt for å redusere risikoen for unødvendige inngrep, samtidig som anleggsmaskinene gis nødvendig arbeidsrom. I de tilfeller hvor veien kommer i direkte berøring med en naturtype bør inngrepsgrensene reduseres ytterligere, selv om dette gir vanskeligere arbeidsforhold og dårligere fremdrift.

De anleggstekniske metodene og den anleggstekniske gjennomføringen kan ha stor betydning for virkningene på en naturtype. Ved bygging på myr kan grunnvannsnivået endres slik at omkringliggende myrarealer mister sin økologiske verdi. Lavere grunnvannsnivå kan også forårsake utslipp av klimagasser, se nettsiden om klima for mer informasjon. Ved bygging på myr må det benyttes byggemetoder og gjennomføres tiltak som hindrer drenering på kort og lang sikt. I tillegg må arbeidet gjennomføres på en skånsom måte, for eksempel ved bruk av terrengforsterkende tiltak. Kjøring på tele og snødekt mark og bruk av helikopter er andre mulige tiltak som bør vurderes for å redusere virkningene. Et annet eksempel er inngrep i eller nærhet av gammelskog. Her må det blant annet vurderes om hogst kan medføre vindfall i gjenstående skog, og om død ved kan flyttes utenfor inngrepsgrensene.

Mange naturtyper er viktige for truede arter av pattedyr og fugl. Disse er spesielt utsatt i hekke- og yngletiden og støyende anleggsvirksomhet i nærheten av viktige naturtyper må unngås i denne perioden, se nettsiden om fugl for mer informasjon.

Anleggsarbeid i tilknytning til vassdrag kan medføre endrede avrenningsforhold i anleggsperioden. For eksempel er det vanlig at mindre bekker og vannsig må legges om midlertidig når veier skal bygges. I slike tilfeller må det gjennomføres tiltak som hindrer avrenning, vann på avveie og tilslamming av naturtyper. Dette er spesielt viktig i vårløsningen og i intensive nedbørsperioder.

Videre må anleggsarbeidet gjennomføres slik at all midlertidig arealbruk kan istandsettes på en god måte. For eksempel skal alt midlertidig areal mellom det permanente vegdekket og inngrepsgrensen istandsettes. Ivaretagelse og gjenbruk av vekstmasser med lokal frøbank er en forutsetning for naturlig og hurtig revegetering på de midlertidige arealene. Det kan også være aktuelt å plante trær for å fremskynde reetableringen der det var skog før utbygging. Du kan lese mer disse hensynene på nettsiden om vassdrag.

Inngrep og massetransport generelt kan medføre økt risiko for introduksjon av skadelige fremmede organismer. Det må iverksettes tiltak slik at disse ikke kommer inn i anleggsområdet med for eksempel masser eller urent utstyr.

NVEs veileder for terrengbehandling gir ytterligere informasjon om viktige hensyn og metoder for anleggsarbeidet.

Tiltak i driftsperioden 

I vindkraftkonsesjoner kan det settes krav om for- og etterundersøkelser for å måle virkninger og avdekke behov for ytterligere avbøtende tiltak for naturtyper. I driftsperioden kan det være nødvendig å gjøre slike undersøkelser med overvåking i de berørte naturtypene. Eksempler på hva det kan være nødvendig å overvåke er om vegetasjonen på tilgrensende arealer endrer seg, om revegeteringsprosessen på istandsatte arealer går som forutsatt, eller om grunnvannsnivået i myr endrer seg. Overvåkning og oppfølging bør inngå som en del av konsesjonærs internkontroll for miljø og landskap. Gode for- og etterundersøkelser vil også bidra til å øke det generelle kunnskapsnivået om virkningene av vindkraft på naturtyper.

I noen tilfeller der naturtyper påvirkes av vindkraftutbygging, kan skjøtsel eller andre tiltak for disse naturtypene bidra til å begrense skaden. Dersom utbyggingen for eksempel fører til økt avrenning av vann med mye finpartikler eller næringsstoffer til en kalksjø, bør man vurdere tiltak som kan begrense dette, for eksempel fangdammer. Et annet eksempel er at man kan sørge for at ei slåttemark som får økt næringstilførsel som følge av utbyggingen, blir slått regelmessig slik at den ikke gror igjen som følge av dette. Slike avbøtende tiltak må fokusere på å ta vare på de naturtypene som fantes opprinnelig på arealene – ikke endre området til å bli en annen naturtype. Tiltakene må også gjennomføres så lenge det er behov for det.

Om det ikke kan unngås at vindkraftutbygging fører til at naturtypeforekomster går tapt eller får redusert utbredelse og tilstand, kan utbygger bidra til å ivareta naturmangfold på andre måter som kompensasjon for det tapte/reduserte arealet og de tapte økosystemtjenestene. Det bør fortrinnsvis erstatte samme typer verdier som har gått tapt, men kan alternativt ivareta andre naturtyper og økosystemtjenester. Det kan for eksempel være aktuelt å bidra i skjøtsel av ei kystlynghei eller restaurering av ei sanddynemark, et annet sted enn i selve vindkraftverket. Utbyggere av vindkraft vil ha tilgang på utstyr og kompetanse som er nyttig for eksempel for fjerning av fremmede treslag og tiltak som krever graving eller masseforflytning. Også slike kompenserende tiltak må gjennomføres så lenge behovet er der, for å sikre god effekt.

Hva trenger vi mer kunnskap om? 

Det er kartlagt naturtyper i store områder i Norge, men det gjenstår også mange arealer der det ennå ikke er kartlagt. For å kunne ta hensyn til naturtyper i de enkelte utbyggingsprosjektene, er det helt nødvendig at området er godt kartlagt for naturtyper på forhånd. Dette er nødvendig kunnskapsgrunnlag for god konsesjonsprosess, lokalisering, detaljplanlegging og gjennomføring.

Den generelle kunnskapen om virkninger av utbygging på naturtyper er god. Den mest alvorlige virkningen for naturtyper av vindkraftutbygging, kommer som følge av infrastrukturen i kraftverket, og hvordan den beslaglegger og påvirker store arealer. Vi vet mindre om hvilke faktiske virkninger et konkret vindkraftverk vil ha på naturtypeforekomstene som blir berørt, men infrastrukturen i et vindkraftverk skiller seg lite fra annen infrastruktur som berører naturtyper. Gode konsekvensutredninger og før- og etter-undersøkelser vil bidra til å belyse virkninger av de enkelte utbyggingene. Når man skal undersøke disse virkningene, er det viktig å skille de direkte og indirekte virkingene fra vindkraftverket, fra andre faktorer som påvirker naturtypene og artene som bor der.

Videre trenger vi mer kunnskap om de avbøtende tiltakene fungerer som forutsatt, på kort og lang sikt. Vi har kunnskap som viser at veier i myr kan bygges slik at omkringliggende myrområder ikke dreneres på kort sikt. Vi vet imidlertid lite om forholdene vil endres over tid. I tillegg må vi vite mer om de istandsatte arealene, og i hvilken grad disse kan gjenvinne sin økologiske tilstand og funksjon i ulike naturtyper. Blant annet vil arbeidet med "Plan for restaurering av våtmark" gi verdifull kunnskap i denne sammenheng. Bedre for- og etterundersøkelser er nødvendig for å fastslå resultater av avbøtende tiltak lokalt.