Beregning av konsesjonskraftprisen - historikk

Fra 1903 ble det i en del tilfeller ved erverv av vannfall satt vilkår om konsesjonskraft med regler om hvilken pris kraften skulle ha.

Vassdragsreguleringsloven av 4. august 1911 hadde følgende bestemmelse om pris på konsesjonskraft:

"Kraften skal leveres efter en maksimumspris beregnet paa at dække produktionsomkostningerne med tillæg av 20 pct. Størrelsen av produktionsomkostningerne, hvori medregnes 6 pct. forrentning av anlægskapitalen, fastsættes ved overenskomst mellem vedkommende departement og den, som erholder reguleringstilladelse, eller i mangel herav ved lovlig skjøn. Det kan betinges, at denne fastsættelse revideres til bestemte tider."

Industrikonsesjonsloven (ervervsloven) av 18. september 1909 har en bestemmelse med samme innhold.

Arbeidet med revisjon av ovennevnte lover førte til at nye lover ble vedtatt 14. desember 1917. Fra vassdragsreguleringslovens § 12 post 15, 8. avsnitt:

"Kraften skal leveres efter en maksimalpris beregnet paa at dække produktionsomkostningerne - deri inbefattet 6 pct. rente av anlægskapitalen - med tillæg av 20 pct.

Hvis prisen beregnet paa denne maate vil bli uforholdsmæssig høi, fordi bare en mindre del av den kraft, vandfaldet kan gi, er tat i bruk, kan dog kraften i stedet forlanges avgit efter en maksimalpris, som svarer til den gjængse pris ved bortleie av kraft i distriktet. Maksimalprisen fastsættes ved overenskomst mellem vedkommende departement og koncessionæren eller i mangel av overenskomst ved skjøn. Det kan betinges, at fastsættelsen skal revideres til bestemte tider. Hvis koncessionæren leier ut kraft, og kraften til kommune eller stat kan uttages fra kraftledning til nogen av leietagerne, kan kommunen eller staten i hvert tilfælde forlange kraften avgit til samme pris og paa samme vilkaar som leierne av lignede kraftmængder under samme forhold."

Ervervsloven har en tilsvarende prisbestemmelse.

I 1947 uttalte NVEs generaldirektør bl.a. følgende;

"Men lovens normerte beregningsmåte gir en pris for konsesjonskraften som under nåværende forhold vil bli 70 % over selvkostende."

Reglene for beregning av konsesjonskraftpris ble i 1953 tatt opp av Schødt-komiteen som mente at disse ikke var tilfredsstillende. Ved lovendringen 10. april 1959 fikk bestemmelsen om konsesjonskraftpris følgende ordlyd;

"Kraften skal leveres til vanlig pris i vedkommende forsynings- eller samkjøringsområde. Dersom det ikke er mulig å påvise noen slik pris, skal kraften leveres til selvkostende. Hvis prisen som således skal legges til grunn blir uforholdsmessig høy, fordi bare en mindre del av den kraften vannfallet, eller fallene, kan gi er tatt i bruk, skal kraften leveres til rimelig pris. Uenighet om prisen avgjøres av vedkommende departement."

Det viste seg at prisbestemmelsene etter lovendringen i 1959 var vanskelig å praktisere, og enkelte avgjørelser som ble tatt opp av domstolene gikk helt til Høyesterett.

Ved brev av 02.11.81 og 07.06.83 har OED gitt hovedretningslinjer for avgivelse, fordeling og pris på konsesjonskraft.

NVE har gitt veiledning om konsesjonskraft i publikasjon E-5a/89 som ble erstattet av publikasjon 16/92. Ved rundskriv av 15.11.95 er det gitt et tillegg til publikasjon 16/92.

Etter lovendringen den 29.06.90 har industrikonsesjonsloven (ervervsloven) og vassdragsreguleringsloven likelydende bestemmelser om pris på konsesjonskraft:

"Prisen på kraften fastsettes basert på gjennomsnittlig selvkost for et representativt antall vannkraftverk i hele landet. Departementet skal hvert år fastsette prisen på kraften levert ved kraftstasjonens apparatanlegg for utgående ledninger. Bestemmelsene i dette ledd gjelder ikke for konsesjoner gitt etter bestemmelser gjeldende før lov av 10. april 1959 nr 2 trådte i kraft."

Lovbestemmelsen stadfester den praksis som ble innført ved departementets hovedretningslinjer i 1983.

Produksjonskostnader
Produksjonskostnadene settes sammen av følgende utgifter:

• administrasjonsutgifter (gjelder bare utgifter til kraftproduksjonen)
• vedlikeholdsutgifter (gjelder bare utgifter til kraftproduksjonen)
• forsikringer
• skatter (endret i 2003)
• konsesjonsavgifter
• produksjonsavgift, d.v.s. faktiske utgifter til produksjonsavg. (Utgikk pr. 01.01.98)
• 2,5 % avskrivning av anleggskapitalen ekskl. fall og grunnerverv
• 6 % rente av anleggskapitalen
• evt. andre kostnader som er forbundet med kraftproduksjonen

Til produksjonskostnadene legges 20%.

Overføringskostnader skal ikke være med i beregningsgrunnlaget for beregning av konsesjonskraftprisen.

Anleggskapital
Beregningsgrunnlaget er bokførte historiske kostnader. Gamle anleggsdeler som tas ut skal trekkes fra og nye anleggskostnader skal legges til anleggskapitalen.

Avskrivning
Anleggene avskrives med 2,5 % pr år av historiske kostnader i hele konsesjonsperioden, dvs avskrivningstiden er ikke begrenset til 40 år. Nedlagt kapital til grunnerverv skal ikke tas med i avskrivningsgrunnlaget.

Produksjonsavgift (utgikk per 1.1.98)
Faktiske utgifter til produksjonsavgift skal inngå i produksjonskostnadene før påslaget på 20%. 

Delingsfaktor for produksjonskostnader
Etter 01.01.96 benyttes middelproduksjon basert på NVEs data fra 1931-90. Tallene for middelproduksjon for perioden 1931-90 er dessverre foreløpig ikke tilgjengelige. Inntil videre kan data for perioden 1931-60 benyttes og eventuell justering foretas etter at data for perioden 1931-90 er klargjorte.

Punkttariffer
Innmating av konsesjonskraft skal tarifferes likt med annen kraft. Konsesjonskraft-mottakeren skal bære kostnadene ved innmating av konsesjonskraft. Tarifferingen skal skje i samsvar med NVEs retningslinjer for overføringstariffer. 

Punktavgift er ikke inkludert i konsesjonskraftprisen. 

I de tilfeller der konsesjonskraften selges tilbake til kraftverkseieren, skal det ikke betales punkttariff. I slike tilfeller foregår det ikke noen innmating av kraft på nettet.