Hasle – Borgvik

I årene rundt 1950 ble det drøftet en rekke forslag til bygging av kraftforbindelser mellom Norge og Sverige, med videre forbindelse også til det danske nettet. Flere av forslagene hadde som utgangspunkt at ledningens endepunkt på norsk side skulle plasseres i Østfold. Blant annet ønsket NVEs direktør Fredrik Vogt å bygge ut en 120 kV-ledning mellom Glommaverkene og Jössefors. Svenskene og danskene syntes at dette forslaget var for smått, og foreslo i stedet at danskene skulle bygge en 220 kVledning fra Ulven i Oslo sørøstover til svenskegrensen. Svenskene skulle deretter finansiere en tilsvarende 220 kV-ledning videre til Trollhättan, og Norge skulle betale avgift for bruken av denne. Vogt var imidlertid skeptisktil om dette forslaget var av særlig verdi for Norge, og alle de tidligste planene ble i tur og orden lagt vekk. Det ble i stedet Sør-Trøndelag som ble arena for den første ordinære norske kraftoverføringsledningen til Sverige, da Nea–Järpströmmen ble satt i drift høsten 1960.

Planene om en overføring mellom Østfold og Sør-Sverige ble imidlertidtatt opp igjen i forbindelse med Tokke-utbyggingen tidlig på 1960-tallet,aktualisert av de mulighetene disse kraftverkene hadde for magasinering av sommerkraft og levering av vintertoppkraft. Samtaler mellom Statskraftverkene og Kungliga Vattenfallsstyrelsen i Sverige kom i gang, og man startet nettmodellmålinger for å undersøke stabilitetsforhold og valg av spenning på overføringen. Det foregikk også en viktig diskusjon om potensielle endepunkter i begge land.

Når det gjaldt endepunktet på norsk side, hadde A/S Hafslund allerede planer om en 300 kV-ledning fra Tegneby i Akershus til en transformatorstasjon på Navestad. I forbindelse med planene om en overføring til Sverige ble saken tatt opp på nytt, og i samarbeid med Hafslund ble stasjonen flyttet fra Navestad til Hasle for å få en bedre trasé for ledningen til Sverige og for å få bedre plass på selve stasjonstomten. NVE-Statskraftverkene overtok finansiering og bygging av hele transformatorstasjonen. Det svenske endepunktet for ledningen fra Hasle ble lagt til Borgvik i Värmland.

På dette tidspunktet hadde Sverige et samkjøringsnett på 420 kV, mens Norge var i ferd med å bygge ut sitt 300 kV-nett. Spørsmålet ble derfor hvorvidt man skulle bygge ledningen for 300 kV eller 420 kV, og dermed også på hvilken side av grensen transformeringen mellom disse spenningsnivåene skulle foregå. Statskraftverkene og Vattenfall ble enige om å dele utgiftene knyttet til selve transformeringen, slik at man kunne treffe avgjørelsen om spenningsnivå på overføringen kun ut fra tekniske synspunkter. Saken endte derfor slik at manvalgte 420 kV som spenning på ledningen, med transformering på Hasle. Hasle–Borgvik ble med dette Norgesførste kraftoverføring på dette spenningsnivået.

Byggingen av ledningen ble i all hovedsak gjennomført i 1962-63. Et av de største problemene under byggingen var at man ennå ikke hadde fristrekkutstyr, til bruk ved uttrekking av toppog faseliner. Fristrekkutstyr vil si at det på trommelplassen står en brems som linen trekkes gjennom. Her bremses det da tilstrekkelig til at linen ikke berører bakken når den blir vinsjet frem til den andre enden. Mangelen på fristrekkutstyr medførte mye arbeid med å legge under kvist og trevirke for å unngå at linene ble skadet når de ble dratt ut gjennom terrenget. Likevel ble det en del overflateskader på linene. Til tross for de rekordstore dimensjonene gikk arbeidet ellers stort sett uten særlige problemer. Den 20. august 1963 var alt klart, og Hasle transformatorstasjon og 420 kV-ledningen til Borgvik kunne settes i drift. Norge hadde altså brutt en ny barriere i spenningsnivå, kun to år etter at Tokke–Rød hadde blitt Norges første 300 kV-ledning.

Selv om forbindelsen Hasle–Borgvikvar sterk, utgjorde den en relativt ”tynn tråd” mellom de to tunge nettene i Sverige og Sør-Norge. Endringer i last på den ene eller andre siden førte til endringer i overført effekt på mellomriksforbindelsen. For å hindre både utfall pga. overlast og avvik fra avtalt kraftutveksling, ble det installert en effektmåling på ledningen i Hasle med overføring av måleverdiene til generatorene i Tokke kraftverk. Denne regulerte så ytelsen slik at overføringseffekten på Hasle–Borgvik ble holdt innenfor ønskede grenser.

Effektreguleringen medførte for øvrig en meget ujevn produksjon i Tokke kraftverk, med hyppige opp og nedkjøringer. Som følge av dette ble det i 1973 installert en datamaskin i Tokke som til enhver tid fordelte last og lastavvik mellom alle aggregatene i kraftverkene Tokke, Vinje og Songa på en optimal måte. Dette var verdens første datamaskinstyring av produksjonen i en kraftverksgruppe i lukket sløyfe.

Mens den første kraftforbindelsen mellom Norge og Sverige (Nea–Järpströmmen fra 1960) ble bygget hovedsakelig med tanke på kraftsalg fra Norge til Sverige, var det samkjørings- og utvekslingshensyn som var den viktigste motivasjonen bak byggingen av Hasle–Borgvik. Man ønsket gjensidig utnyttelse av de naturlige forskjellene i produksjonsmønsteret i svenske og norske kraftverk. Dette arbeidet har senere blitt utvidet gjennom flere nye utenlandsforbindelser