Nore – Oslo

I 1918 besluttet Stortinget å bygge ut de store Nore-fallene i Buskerud, som staten hadde kjøpt opp allerede i 1907. Statens ambisjon var å forsyne hele det sentrale Østlandsområdet med kraft, i tillegg til å bruke det samme kraftoverføringssystemet for å fremme omfattende samkjøring og systemintegrasjon mellom de ulike elverkene i området. Planene innbefattet å bygge et kraftverk på Rødberg i Numedal, en overføringsledning til Flesaker i Buskerud og videre til Slagen ved Tønsberg, samt en ledning til Oslo med mottakerstasjon på Smestad. Her vil vi i hovedsak beskrive ledningen til Oslo. I første omgang meldte Oslo Elektrisitetsverk, Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap, Vestfold Kraftselskap og Buskerud Elektrisitetsforsyning seg som kjøpere av Norekraft. Prisen var 90 kroner per kW/år.

Byggingen av kraftverket startet i 1920, og etter kun kort tid var et firesifret antall mennesker engasjert i anleggsarbeidet. På Rødberg ble det bygget provisoriske kraftverk, skoler, boliger, veier, sykehus og butikker, og jernbanen opp til Rødberg og kraftverket stod klar i 1927. Nore kraftverk ble satt i drift med de fire første aggregatene i 1928.

Planleggingen og byggingen av ledningene fra Nore startet i 1925-26. Fossedirektoratet i NVE, med overingeniør Johan Collett Holst som bygningsleder, var ansvarlige for dette arbeidet. Holst var utdannet elektroingeniør fra Tyskland, og hadde hatt samme oppgave i forbindelse med ledningen Rjukan–Oslo (opprinnelig kalt Vemork–Kristiania) tidligere på 1920- tallet. Erfaringene fra dette arbeidet ble verdifulle når Noreledningene, og særlig Nore–Oslo, skulle bygges. I likhet med Rjukanledningen var Nore–Oslo planlagt i værutsatt høyfjellsterreng, og særlig var passasjen over Norefjell, med bratte nedstigninger mot Eggedal og Krøderen, en betydelig utfordring. De store kraftmengdene som skulle overføres fra Nore, betydde også større tverrsnitt på linene og større frykt for snø- og islastproblemer.

Det var først og fremst fjellområdet sørøst for Vemork som hadde skapt problemer for Rjukanledningen. Det oppsto en rekke driftsavbrudd, særlig i forbindelse med at is og snø forårsaket at linene kom i kontakt med hverandre og skapte kortslutning. Driftsavbrudd i slike høyfjellsområder kunne i tillegg ofte bli langvarige, ettersom det var svært vanskelig å komme til med reparasjonsarbeid vinterstid.

For å unngå en gjentakelse av problemene med Rjukanledningen, ønsket Holst å utvikle et mer nøyaktig system for liners og masters tåleevne under ulike klimatiske forhold. Til å utføre dette arbeidet satte Holst en av sine yngre medarbeidere, avdelingsingeniør Olav Strand, og Strand gikk raskt i gang med et omfattende forsknings- og eksperimenteringsarbeid. Ut fra sine beregninger kunne Strand deretter utvikle en generell modell for ulike linetypers styrke og belastningsevne, noe som igjen ble meget viktig både for driftssikkerhet og økonomi. Man fikk blant annet mulighet til å bygge Noreledningen med gjennomsnittlig lengre spenn enn først antatt. Strands beregninger skulle komme til nytte, ikke bare i forbindelse med byggingen av Nore–Oslo, men også gjennom publisering i en bok som i flere tiår fremover kom til å danne en mal for dimensjonering og konstruksjon av nye kraftledninger.

Linene ble altså strukket betydelig strammere enn det som hadde vært vanlig tidligere. På den måten oppnådde man en besparelse i antall master, men samtidig fikk man genererende vibrasjoner i en del spenn, som igjen ble årsak til enkelte linebrudd. Til bekjempelse av dette ble det derfor brukt en nyutviklet vibrasjonsdemper kalt Holstdemper, utviklet delvis i samarbeid med tyske ledningsbyggere. Ved transport av materialer til ledningen var hesten den dominerende trekkraften, men selve oppstrekkingen av linene til riktig høyde ble i stor grad utført med store tautaljer og menneskekraft. Etter hvert kom imidlertid vinsjer i bruk.

For å minske energitapene på de lange overføringene fra Nore, ble det bestemt at disse skulle bygges med et spenningsnivå på 132 kV. Ledningen Nore–Flesaker ble ferdigstilt sent på vårparten 1928, og ble dermed Norges første på dette nivået. Noen få måneder etter dette stod også Nore–Osloledningen klar til drift med 132 kV, som den andre i Norge. Nore–Oslo ble første gang spenningssatt klokken 12.38 den 30. september 1928. Til tross for det utfordrende og pionerpregete arbeidet har ikke ledningen vært utsatt for mange driftsproblemer av så alvorlig art at de har ført til lengre stans i kraftleveringen. Mye av årsaken til dette skyldes nok et omfattende kontrollarbeid og en dyktig stab med linjefolk.

Ettersom Nore kraftverk ble bygget ut trinnvis, var det i første omgang kun behov for én enkel trefaseoverføring. For å oppnå bedre driftsikkerhet strakk man i tillegg opp en fjerde faseline som kunne koples inn hvis det oppsto feil på en av de tre andre. Koblingsanlegg for inn- og utkobling av reservefasen ble bygget langs ledningen ved henholdsvis Eggedal, Bliksrud, Kakebakken ved Hønefoss og Heggelivann på Krokskogen. Denne løsningen endret seg imidlertid da nok en trefaseoverføring (Nore–Oslo linje 2) ble satt i drift på samme masterekke sommeren 1940. Denne ekstra strømkursen la til rette for overføring av større kraftmengder på ledningen. Da kraftverket Nore 2 ble satt i drift i 1946, valgte man derfor å føre kraften fra dette anlegget ut på de allerede eksisterende Noreledningene.

I mai 1981 ble det inngått avtale mellom NVE-Statskraftverkene og daværende Buskerud Kraftverker om overtagelse og delvis ombygging av strekningen mellom Lesteberg (like øst for Nore kraftverk) og Ringerike. NVE ønsket å bygge en ny 420 kV-ledning i samme område. Strekningen ble formelt overskjøtet til det nye Buskerud Energiverk (BE) i 1987, og BE overtok ledningen vederlagsfritt mot å skaffe rettigheter til en ny 420 kV-trasé. På den måten kunne BE blant annet få til en 132 kV-tilknytning mot Hallingdal.

I forbindelse med overtakelsen ble det ene linjesettet revet, primært for å minske avstanden mellom 420 kVledningen og den opprinnelige Noreledningen og dermed få et smalere samlet trasébelte. Den opprinnelige Noreledningen er i dag revet det siste stykket fra Lesteberg og inn til Nore 1, men Buskerud Energiverk satte i 1983 i drift en ny 132 kV-ledning mellom Lesteberg og Nore 2. Parallelt med dette ble også Ringerike transformatorstasjon ved Hønefoss satt i drift i 1984, og Noreledningen ble sløyfet innom denne.

Buskerud Energiverk er i dag en del av EB-konsernet, og deres del av Noreledningen eies av EB Nett AS. EB Nett overtok fra 1. januar 2004 i tillegg strekningen videre mellom Ringerike og Ultvedt. Statens del av ledningen, fra mast 246 ved Ultvedt til Smestad, eies i dag av Statnett SF, som ble skilt ut som eget statsforetak i 1992. Statnett rev for øvrig i 1996 de to nederste faselinene mellom mast 246 og mast 306 i Sørkedalen, fordi linene på denne strekningen i isingsperioder ikke var i overensstemmelse med forskriftskravene for bakkeklaring.

Ledningen Nore–Oslo ble først bygget som en enkel 132 kV-trefaseoverføring med en ikke-strømførende reservefase i tillegg. I 1940 ble imidlertid to nye faseliner strukket opp, slik at ledningen fra da av ble drevet med to trefaseoverføringer med stålaluminiumsliner, hengende på den opprinnelige masterekken fra 1928. Linetypen var FeAl 120–26/7, montert med hengeisolatorer i porselen av bolt- og kappetypen.

Mastene er stålmaster på betongfundament. Mens mastene på ledningen Nore–Flesaker var bygget mer eller mindre som forstørrede kopier av mastetyper som tidligere var brukt for lavere spenningsnivå, ble det tatt i bruk helt nye mastetyper for Nore– Oslo. Mastene, som ble utviklet av Olav Strand, hadde én mastestamme og to traverser som var montert på skrå oppover på hver side av mastetoppen. De fikk derfor tilnavnet ”englemaster”. Disse mastene har generelt vist seg som meget solide og godt dimensjonerte, men en del master fikk på 1950- og 60-tallet i tillegg montert bardunering med 70 mm2 stålline mellom traversspissene for å forhindre traversbrudd som følge av islast.

Gjennomsnittelig spennvidde mellom mastene er 322 meter, og det lengste spennet er 950 meter i forbindelse med krysningen av Krøderen. Krysningsmastene i Krøderspennet er mellom 60 og 70 meter høye. Det ble her brukt en spesialline med 19-trådet stålkjerne, isolert av to lag med til sammen 42 aluminiumstråder.

Ledningen ble i 1984 bygget om på tre strekninger på til sammen ca 6,5 km mellom Sokna og Ringerike. Linetype på disse strekningene er nå FeAl nr 253 condor. Linene ble også skiftet ut på strekningen fra mast 321 ved Bogstad camping til Smestad i 1988. Bakgrunnen for dette var at man var bekymret for de mange skjøtene og den betydelige linekorrosjonen på denne delen av ledningen, som går gjennom stedvis tett bebyggelse og blant annet krysser to t-banelinjer. Ledningen for øvrig har opprinnelig line, FeAl nr 120–26/7, mens isolatorer, skjøter og avspenninger er byttet ut. Topplinen har i senere tid gradvis blitt skiftet ut til fordel for ny stålline med tverrsnitt 70 mm².

Fra kraftverket på Rødberg i Numedal går ledningen i østlig retning over fjellet til Eggedal. Herfra går den videre østover bratt opp mot Norefjell og passerer dette et lite stykke sør for selve toppen. På østsiden av Norefjell kommer ledningen ned parallelt med alpinbakkene og går bratt ned mot innsjøen Krøderen, som passeres i et spenn på om lag 950 meter. Videre dreier Noreledningen noe mot sørøst gjennom skog- og jordbrukslandskap til Hønefoss, før den krysser Steinsfjorden i nordenden og går inn i Krokskogen. Ledningen kommer til slutt ned i Sørkedalen, der den dreier rett sørover og går gjennom en del bebyggelse ned til Smestad transformatorstasjon.

Foruten områdene rundt Hønefoss og det siste partiet gjennom Sørkedalen og inn til Oslo, berører ledningen bebyggelse i svært liten grad. I stedet går den i all hovedsak gjennom skog, og ellers gjennom noen jordbruksområder og noe høyfjell. Mye av ledningen ligger forholdsvis godt skjult i terrenget. Likevel skiller ”englemastene” seg kraftig ut fra mer standardiserte mastetyper, og vil nok enkelte steder fremstå som sterke visuelle inngrep i landskapet. Det har vært, og vil helt sikkert fortsatt være, svært ulike menin ger om hvorvidt disse mastene er stygge naturinngrep eller flotte monumenter over landets industrihistorie.

I etterkrigstiden ble mastene malt grønne. Delvis skyldtes nok dette beredskapshensyn, men en viktig årsak var også ønsket om at mastene ikke skulle skape mer visuell irritasjon for befolkningen enn høyst nødvendig.

Miljøtilpasning av kraftledninger hadde ellers ikke særlig stort fokus da Noreledningen ble bygget i mellomkrigstiden. I et leserinnlegg i Aftenposten ble det imidlertid foreslått at strekningen gjennom Krokskogen forbi Løvliseter til Sørkedalen burde legges i tunnel. Til dette svarte byggelederen under et møte i Norsk Elektroteknisk Forening at kraftledningen måtte gå over jorden, men at man eventuelt kunne sprenge en tunnel for friluftsfolket slik at de slapp å se den. En slik bemerkning hadde nok ikke blitt oppfattet like humoristisk i dag som det den ble den gang.

Arbeidet med å bygge kraftledninger i norsk høyfjellsterreng og -klima har tradisjonelt stilt svært utfordrende og særegne krav til arbeidsteknikk, dimensjoner og tekniske løsninger. Utfordringene har vært enorme, ikke bare for ingeniørene og planleggerne, men også for de som skulle utføre det praktiske byggearbeidet i felten. Med tanke på at det er få andre land som har vært avhengige av ledningsbygging i denne typen klima og terreng, har man også hatt få internasjonale erfaringer å basere arbeidet på, og den tidlige ledningsbyggingen i norsk høyfjell ble derfor i stor grad gjennomført ved hjelp av egenutviklet kompetanse. Et av de virkelige pioneranleggene i en slik sammenheng er ledningen Nore–Oslo, med meget værutsatt trasé over Norefjell og bratte nedstigninger mot Eggedal og Krøderen.

Ledningen Nore–Oslo må altså ses på som et unikt teknologisk pionerprosjekt for sin tid. Man bygget her ledning gjennom norsk høyfjellsterreng, med lengre spenn og strammere linestrekk en noen gang før. Spenningsnivået på 132 kV var også uvanlig høyt. I denne sammenheng må også nevnes det ca 950 meter lange spennet over Krøderen, der man måtte konstruere og bygge spennmaster av en dimensjon man aldri tidligere hadde sett maken til her til lands.

Mastene i ledningen ble designet av Olav Strand, og omtales i dag gjerne som ”englemaster”. Disse mastene er unike i sin form, og de har vist seg som meget solide. I ettertid har man også sett at disse mastene har en fordel i at ledningsopphenget fører til meget små elektromagnetiske felt, og at de er fordelaktig konstruert med tanke på at alle fasene forholdsvis enkelt kan legges ned på bakken. Bortsett fra i noen ytterst få unntak står fortsatt de originale mastene på ledningen, inkludert mastene ved Krøderspennet. Også de originale linene finnes fortsatt på store deler av ledningen. Ledningen er visuelt lett tilgjengelig, både i områdene rundt Oslo/Sørkedalen og på Ringerike.

I hver ende av ledningen finner vi viktige kulturminner. Nore kraftverk var i en periode Norges største, og hadde en monumental nyklassisistisk hovedbygning tegnet av arkitektene Lorentz Harboe Ree og Carl Buch. Verdt å merke seg er også turbinene, generatorene, rørgaten, og ikke minst de mektige dammene Pålsbudammen og Tunhovddammen som begge har en sentral plass i vår damhistorie. Smestad transformatorstasjon ble tegnet av arkitektene Carl og Jørgen Berner, og ble bygget for at Oslo skulle kunne ta imot Rjukan- og Norekraften. På Smestad hadde i tillegg både Oslo Lysverker og – fra 1932 – Foreningen Samkjøringen sine driftsentraler, og i dag holder Statnett til i et moderne kontorbygg ved siden av den monumentale transformatorstasjonen.

Idriftsettelsen av Nore–Oslo markerer et tidsskille innen samkjøring og systemintegrasjon i norsk kraftoverføring. Samkjøring av produksjonen i ulike kraftverk og elektrisitetsverk har opp gjennom historien blitt et stadig viktigere verktøy for best mulig utnyttelse og fordeling av landets kraftressurser. I forbindelse med salget av Norekraften ønsket staten å forholde seg til én organisasjon, ikke til de enkelte avtakerne. Forutsetningen var at avtakerne oppnevnte en samkjøringssjef som skulle ta seg av kontakten med staten. De ble derfor nødt til å etablere en organisasjon for å samordne sine synspunkter, og Noreledningen ble på denne måten helt sentral i det tidlige samarbeidet som skulle bli til opprettelsen av Foreningen Samkjøringen på Østlandet i 1932. Dette var den første virkelige spiren til det som senere har blitt et stadig mer integrert og samkjørt norsk kraftnett. Samkjøringens driftsentral ble for øvrig plassert ved Noreledningens endepunkt på Smestad.