Refsdal – Fardal

I årene 1954-1958 bygget L/L Sognekraft Refsdal kraftverk ved Vikafjell på sørsiden av Sognefjorden. Det oppstod imidlertid raskt et behov for utvidelse av dette anlegget, og for å knytte denne kraften sammen med L/L Vestlandske Kraftsambands samkjøringsnett på nordsiden av Sognefjorden. Dette var en oppgave Sognekraft ikke kunne utføre på egen hånd, og selskapet kontaktet derfor hovedstyret i NVE med forespørsel om et samarbeid. I 1963 ble sameiet ”Vikfalli”, der L/L Sognekraft og NVE-Statskraftverkene hadde henholdsvis 30 og 70 prosent av interessene, etablert. I årene som fulgte bygget Vikfalli et nytt og betydelig større Refsdal kraftverk, samt kraftverkene Målset og Hove i samme område.

I samme periode som kraftverkene i Vik-området ble bygget ut, hadde samkjøringsorganisasjonen L/L Vestlandske Kraftselskap (VKS) vokst seg stadig større, og staten, gjennom NVE, var kommet inn som aktør på eiersiden. VKS skulle bygge, eie og drive samkjøringsledninger i området, og det ble viktig å inkludere kraften fra Vikfalli i dette systemet. NVE-Statskraftverkene satte derfor i gang byggingen av en ledning fra Refsdal, via Vik i Sogn, til Fardal transformatorstasjon ved Sogndalsfjorden på Sognefjordens nordside.

Ledningen ble altså bygget for å skape en forbindelse mellom Vik-området og Vestlandske Kraftsamband. Det aller meste av anleggsarbeidet ble satt bort til L/L Vestlandske Kraftsamband, men NVE-Statskraftverkene stod selv for det kompliserte arbeidet med linemontasjen.

Byggingen av ledningen gikk mer eller mindre etter planen. Helikopter ble til en viss grad brukt for transport av mannskap og materialer til anleggshyttene i fjellet, men i hovedsak ble anleggsarbeid og transport utført ved hjelp av menneskekraft, taubaner og noe bruk av kjøretøy. Det meste av arbeidet ble utført i løpet av 1965-66, men den vanskeligste utfordringen stod igjen til slutt: Byggingen av spennet over Sognefjorden – verdens dypeste, lengste og mest forgrenete fjord.

Installasjonen av Sognefjordspennet var en helt spesiell milepæl i norsk ingeniørhistorie. I et spenn på 4570 meter, mellom Ramnaberg på sørsiden av fjorden og Fimreiteåsen på nordsiden, ble det installert fire liner i stålaluminium, hver på 47,7 mm i diameter. Hver meter line veier nesten 7 kilo og har en bruddlast på mer enn 100 tonn. I det følgende skal vi ta rask gjennomgang av hvordan dette prosjektet i praksis ble gjennomført.

Ledningen i stålaluminium (FeAllinen) ble lagt i trommel om bord på NVEs nye spesialfartøy ”MS Vestkraft”. Trommelen veide da til sammen 38 tonn. På hver side av fjorden ble det montert fire kraftige spennmaster. MS Vestkraft ble forankret på den ene siden. På den andre siden ble det montert en vinsj bak avspenningsmastene. Etter at en lett vaier først ble skutt ut med utskytningsgevær og halt ned fra vinsjen til sjøen, var turen kommet til en 22 mm stålline. En flyteline i lett kunstfiber ble så tauet over fjorden av en lettbåt, og ført via blokker tilbake til Vestkraft. Ved hjelp av flytelinen, to hydrauliske vinsjer på Vestkraft og plastballonger under linen, kunne FeAl-kraftoverføringslinen deretter hales over fjorden. Taubåter hjalp til med å holde linen på plass når strømmen i fjorden ble for sterk. Med vinsjen bak avspenningsmastene ble linen trukket gjennom disse, og så langt bak som nødvendig for å få hele FeAllinen ut av trommelen om bord på Vestkraft.

Samtidig med dette ble det trukket to lette vaiere fra avspenningsmastene på Vestkraft-siden, slik at man fikk en rundkjøring med båten, via to master, og rundt blokker forankret bak mastene. Den lette vaieren ble så skiftet ut slik at man fikk en rundkjøring av 30 mmvaier. Rundkjøringen og en kraftig vinsj om bord på Vestkraft gjorde det mulig å trekke FeAl-linen opp mot avspenningsmasten, mens det ble bremset av med vinsjen på den andre siden. I det FeAl-linen forlot sjøen fjernet man plastballongene som var festet til denne. Når linen hadde kommet langt nok opp, huket man avspenningsklemmen i isolatorkjeden, og deretter begynte strekkingen til riktig høyde over sjøen. Det ble til sammen strukket fire faser. Spennmastene ble malt i varselfarger, og det ble montert elektrisk varsellys. Hele ledningen kunne settes i drift 3. oktober 1967.

Selv om installasjonen av Sognefjordspennet må kunne regnes som en suksess, var arbeidet ikke fritt for dramatikk. Mens kabelen til første fase fløt tvers over fjorden, holdt oppe av plastballonger, var det sterk strøm og vind. En av taubåtene kjørte inn i kabelen og flådde av aluminiumen i 40- 50 meters lengde, slik at kun stålkjernen var igjen. Under oppstrekking av tredje fase røk vinsjen som strakk opp kabelen, og kabelen gikk i sjøen. De to skadede kablene ble strukket opp, men ble skiftet ut sommeren etter. I 1974 monterte Statskraftverkene for øvrig et nytt spenn over Sognefjorden. Spennet på ledningen mellom Aurland og Fardal er 4597 meter langt, og dermed marginalt lengre enn spennet på Refsdal–Fardal-ledningen. Erfaringene fra arbeidet med Refsdal–Fardal var i denne forbindelse til meget stor nytte.

Bortsett fra problemene som oppstod i etterkant av strekkingen av Sognefjordspennet, har ledningen Refsdal– Fardal driftsmessig stått svært godt. Det har relativt sett vært lite behov for vedlikeholdsarbeid. Den største driftsendringen skjedde nok allerede i 1969, da det første aggregatet ved Hove kraftverk i Vik ble satt i drift. Ledningen ble da faset innom Hove. Hele ledningen eies og driftes i dag av Statnett.

Ledningen Refsdal–Fardal ble i 1967 satt i drift med en spenning på 132 kV, men ble allerede tidlig på 1970-tallet oppgradert til 300 kV. Mastene er fagverksmaster i stål, og kalles på grunn av sin form ofte for ”gaffelmaster”. De ble tegnet og konstruert av konsulent Tron Horn AS (de kalles også for ”Tron Horn-master”), og selve mastestålet ble produsert ved Jarlsø fabrikker i Tønsberg. Utformingen av mastene er i stor grad inspirert av amerikanske mastetyper. Mastetypen er forholdsvis uvanlig i Norge sammenlignet med Statskraftverkene/Statnetts mer standardiserte portalmaster, men en del av ledningene som Oslo Lysverker bygget i etterkrigstiden har tilsvarende mastetype. De strømførende linene har simplex-utførelse og er av typen FeAl 481 Parrot – 54/19, med 38,25 mm diameter.

Sognefjordspennet er 4570 meter langt, og var et teknologisk pionerprosjekt i sin tid. Her ble det satt opp fire kraftige enfasemaster i hver ende av spennet. Linene ble bestilt fra England, og hver line har en diameter på 47,7 mm, en vekt på 6,57 kg/m og en bruddlast på 101 500 kg. Grunnen til at det er strukket fire faser over fjorden, er at den fjerde fasen kan fungere som reserve dersom en av de tre andre skulle falle ut.

I tillegg kan nevnes at det rundt midten av 1980-tallet ble montert flymarkører på Sognefjordspennet og Sogndalsfjordspennet. Flymarkørene ble fordelt ut over de forskjellige fasene, men etter nye forskrifter for plassering og avstand mellom flymarkører, ble disse skiftet ut i 1999. Alle flymarkørene ble nå satt på reservefasen. På samme tid ble det videre installert ekstra dempelooper på Sognefjordspennet for å redusere vibrasjoner på linene.To av linene ble også strammet opp for å få bedre avstand til sjøen.

Fra kraftverket ved Refsdal går ledningen nordøstover, gjennom Ovrisdalens jordbrukslandskap i 400-500 m.o.h., og passerer et lite stykke sørøst for Vikøyri i Sogn. Her er ledningen sløyfet innom Hove kraftverk. Videre går den gjennom skog og fjellskog, før den krysser dalen ved Fedjoselvi og skiller lag med de andre ledningene fra Refsdal og Hove. Herfra stiger ledningen igjen opp gjennom skog og etter hvert høyfjellsterreng, og passerer i omkring 900 meters høyde rett nord for fjellet Vidasethovden.

Fra Ramnaberg passeres Sognefjordeni et 4570 meter langt spenn over til Fimreiteåsen på nordsiden. Ledningen fortsetter i østlig retning over Fimreiteåsen, og går videre opp i omkring 900 meters høyde på sørsiden av Lingsetfjellet. Til slutt dreier den mot nordvest ned til Vinesåsen, der den passerer Sogndalsfjorden i et spenn på 1508 meter. På vestsiden av Sogndalsfjorden kommer ledningen inn til Fardal transformatorstasjon.

Ledningen går gjennom et variert vestlandsterreng, fra lavtliggende skog- og jordbrukslandskap til bratte høyfjell og lange fjordspenn. NVE-Statskraftverkene og Vestlandske Kraftsamband etterstrebet å finne en hensynsfull trasé gjennom landskapet. Bortsett fra noe debatt rundt plasseringen av fjordspennene, var det ellers lite fokus på hensynet til landskapstilpasning. Det viktigste var å finne gode tekniske og økonomiske løsninger for hvordan man skulle frakte strømmen frem gjennom det utfordrende terrenget.

Kraftforsyningen i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal var lenge preget av at det ble bygget en rekke små og store kraftverk, uten forbindelse seg imellom. For å legge til rette for samkjøring og utveksling, og dermed sikrere og mer rasjonell utnyttelse av de ulike kraftkildene, ble derfor L/L Vestlandske Kraftselskap (VKS) stiftet i 1955. Ledningen Refsdal–Fardal ble bygget som en viktig del av VKS’ arbeid med en stamledningsforbindelse gjennom de to nordligste vestlandsfylkene. Senere har det også blitt bygget ledning videre sørover fra Refsdal mot Modalen og Evanger, slik at man har fått en direkte sentralnettsforbindelse til Sør-Vestlandet.

Fjordspennteknikken har vært et særegent element ved ledningsbygging i Norge. Det viste seg tidlig at for å få fornuftige trasévalg for en rekke ledninger måtte det være mulig å krysse fjorder i lange spenn. Lange spenn fantes også andre steder, men kombinasjonen av det norske fjordlandskapets terrengforhold og lange spenn var meget sjelden. Det var derfor lite erfaring å finne andre steder, og teknikk, utstyr og gjennomføring måtte løses fra grunnen av. Både NVE-Statskraftverkene og en rekke lokale kraftselskap utviklet utstyr og teknikker for dette arbeidet, og en rekke lange fjordspenn ble bygget, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge.

Av alle norske fjorder har muligens Sognefjorden vært den aller mest utfordrende å krysse. Dette er Norges lengste fjord, og det er også her vi finner de lengste fjordspennene. Spennet på ledningen Refsdal–Fardal er ett av i alt tre spenn som i dag krysser Sognefjorden. De to andre finner vi på AS Sognekrafts 66 kV-ledning mellom Vange og Njøs fra 1955, og på Statnetts 300 kV-ledning mellom Aurland og Fardal fra 1974. Dette var i mange år de tre lengste fjordspennene i verden, helt frem til Statnetts ingeniører bygget et 5376 meter langt spenn over Ameralikfjorden ved Nuuk på Grønland i 1993.

Av de to store 300 kV-spennene som går over Sognefjorden, er altså spennetpå ledningen Aurland–Fardal marginalt lengre enn spennet på ledningen Refsdal–Fardal. Dette spennet kom imidlertid flere år senere, da utstyr og teknologi var kraftig forbedret og man hadde erfaringene fra Refsdal– Fardal å ta lærdom av. Det er derfor naturlig å se på Sognefjordspennet på ledningen Refsdal–Fardal som det virkelige pionerarbeidet, da man strakk en stor 300 kV-samkjøringsledning over Norges lengste fjord.