Tafjord – Nørve

Den 12. april 1917 ble Tafjord Kraftselskap stiftet på et møte i rådhuset i Ålesund, og konstituerende styremøte ble avholdt 21. juni samme år. Selskapet, som ble etablert av representanter fra Ålesund og 12 landkommuner, skulle bygge ut Tafjordvassdraget og forsyne området med strøm. Helt sentralt i denne prosessen stod byggingen av en overføringsledning fra produksjonsanleggene i Tafjord til Nørve transformatorstasjon ved Ålesund. For å unngå for store overføringstap valgte man å bygge ledningen for 110 kV. Et så høyt spenningsnivå hadde tidligere vært tatt i bruk i USA og enkelte steder i Europa, men var aldri tidligere utprøvd her til lands.

Ledningen Tafjord–Nørve ble satt i drift i oktober 1923. Opprinnelig var idriftsettelsen planlagt omkring et år tidligere, men i likhet med resten av de tidligste anleggene i Tafjord ble ledningen bygget i en tid preget av økonomiske nedgangstider og restriktiv utlånspolitikk, ved avslutningen av første verdenskrig. De økonomiske problemene, og det utfordrende arbeidet med ledningsbyggingen, førte til store Tafjord – Nørve utsettelser. Likevel fikk Tafjord Kraftselskap etter hvert finansieringen på plass og anleggsarbeidet kunne gå sin gang. Den 28. oktober 1923 kunne endelig ordføreren i representantselskapet for Tafjord Kraftselskap, advokat Svend Evensen, skru på kraften i transformatorstasjonen. Dagen etter stod følgende å lese i Sunnmørsposten: ”Denne dag vil være en merkedag for Ålesund. Den dag kom de bundne naturkrefter inne i Tafjorden til Ålesund i form av elektrisk kraft – et nytt kapittel i byens liv”. ^{Vollan 1967: 70}

Det ville terrenget og det uvanlig høye spenningsnivået gjorde byggingen av ledningen til et meget spesielt arbeid, med store utfordringer både på tegnebordet og ute i felten. Til å begynne med forsøkte man å reise mastene med spill etter praksis fra flatere landskap, men dette ble snart gitt opp. De ulike mastekomponentene ble i stedet skrudd sammen uten en eneste klinknagledel. Mange av mastene måtte spesialkonstrueres, og allerede før ledningen var spenningssatt opplevde man mastehavari som følge av gufs fra melfonner. Arbeidsstyrken på ledningen var på det meste oppe i 221 mann.

Disse forholdene ga ledningsarbeiderne svært harde arbeidsforhold. For å lage taubane opp mot Uriskaret (1171 m.o.h.) måtte arbeidskarene på egen hånd først bære det tunge svinghjulet og motoren hele veien opp. Det var et forferdelig slit. I Tafjord Kraftselskaps jubileumsbok beskriver Johan Kåre Tenfjord hvordan livet i den lille anleggshytta på Karlstad kunne fortone seg: ”I hytta bodde det opp til 20 mann og lufta var som ”i ein sunken ubåt”. Det var ikkje sengeplass til alle… … og styggkaldt kunne det vere når dei måtte ut og rigge opp linja provisorisk etter at ho hadde falle ned. Det hende at strømpene var frosne fast i skoa når dei kom i hus om kvelden”. ^{Tenfjord 1992: 31}

Tafjord–Nørve-ledningen har vært utsatt for store belastninger forårsaket av vind, snø, islast og skred. Det har forekommet både mastebrudd og linebrudd som følge av skred, og det er særlig skred av tørr snø (melfonner) – og det lufttrykket som dette skaper – som har ødelagt mastene ved å blåse dem av fundamentene. I skråninger med dype snøskavler har også snøtrykket bøyd jernene. Ledningen ble derfor allerede tidlig på 1930-tallet bygget om flere steder, og den ble til dels flyttet høyere til fjells for å komme høyere enn de mest snøskredutsatte områdene på 600-700 m.o.h.

I perioden etter 2. verdenskrig var det en kontinuerlig økning i strømforbruket, samtidig som produksjonsanleggene innerst i Tafjorden stadig ble utvidet. Det ble derfor også nødvendig å øke overføringskapasiteten, og en ny dobbel 110 kV-ledning (linje 3 og 4) mellom Tafjord og Nørve ble satt i drift i 1958. Forprosjekteringen og stikkingen ble utført av A/S Betonmast i Oslo, konsulent Tron Horn stod for detaljplanleggingen, mens ingeniør Lars Brusdal hadde kontrollen med anleggsarbeidet. På grunn av de mange kompliserte ledningsbruddene som tidligere hadde forekommet, forsøkte man ved denne anledningen å unngå noen av de mest værutsatte områdene. Linje 3 og 4 ble derfor ført langs Lingestranda i Valldal i stedet for opp gjennom Uriskaret. Ledningen ble for øvrig også bygget gjennom Solnørdal transformatorstasjon, der noe av kraften ble fordelt videre ut i kommunene.

Senere i etterkrigstiden bygget Tafjord Kraftselskap også en større transformatorstasjon på Giskemo i Ørskog, og den eldre stasjonen i Solnørdal ble derfor lagt ned. På Giskemo ble linje 3 og 4 fra Tafjord koblet sammen med det statlige stamledningsnettet gjennom fylket, og i den forbindelsen fikk man også gjennomført en spenningsoppgradering på ledningen for å tilpasse den til resten av ledningsnettet. Den eldste ledningen (linje 1 og 2) ble bygget på nytt fra Tafjord til Giskemo i 1979, og i all hovedsak lagt i den samme traseen som ledningen fra 1923. De eldste linene og mastene har senere gradvis blitt revet. Linje 3 og 4 fra 1958 går i dag gjennom Giskemo transformatorstasjon, videre innom den nyere Holen transformatorstasjon i Spjelkavik, før de ender opp i Nørve. Koblingsanlegget i Holen transformatorstasjon ble for øvrig i 1973 isolert med SF₆-anlegg, som et av Norges to første.

Den første ledningen fra Tafjord til Nørve ble bygget med 110 kV spenning, som var det høyeste spenningsnivået i landet ved idriftsettelsen i 1923. Prosjektering og planlegging av både kraftledningen og transformatorstasjonen ble utført av ingeniørene Nissen & von Krogh i Oslo.

Ledningen ble bygget med dobbelt sett liner i 3×50 mm kobber, hengt opp i regulær sekskant med tre meters faseavstand. Ledningen var som nevnt svært utsatt for skred, og man forsøkte derfor tidlig å løse dette problemet ved blant annet å bygge en rekke lange spenn med bronseliner og senere galvaniserte stålliner med ekstra stor bruddstyrke. Mastene ble bygget i galvanisert jern på betongfundamenter, og de to linesettene gikk for det meste på fellesmast. På store deler av ledningen valgte man også å ta i bruk hengeisolatorer, noe som på denne tiden fortsatt var forholdsvis uvanlig. Allerede på 1930-tallet ble enkelte deler av ledningen bygget i ny trasé, blant annet med lengre spenn. På 1950-tallet skiftet man for øvrig til liner av stålaluminium (FeAl).

Den nye dobbelte ledningen (linje 3 og 4), som stod klar i 1958, ble bygget med stålmaster stående på betongfundament. Denne ledningen ble i hovedsak bygget med liner av typen FeAl 95– 26/7, men med diverse ulike typer forsterkninger i forbindelse med lange spenn. Linje 3 og 4 ble spenningsoppgradert til 132 kV i 1968, i forbindelse med idriftsettelsen av Giskemo transformatorstasjon. Dette ga også kraften fra Tafjord forbindelse til stamledningsnettet gjennom Sogn og Fjordane.

I 1979 ble det bygget en ny 132 kV-ledning i samme trasé som ledningen fra 1923. Denne ble, i likhet med ledningen fra 1950-tallet, bygget med stålmaster på betongfundament. Linetypen som ble brukt var i hovedsak FeAl 185–26/7, men med 30/7 i fjordspenn.

Traseen er meget spesiell, særlig i den første delen. Fra kraftstasjonen innerst i Tafjord går ledningen i nordvestlig retning de første 47,6 km til Giskemo transformatorstasjon, og deretter videre vestover, via Holen transformatorstasjon, til Nørve transformatorstasjon utenfor Ålesund. Ledningen er til sammen 82,9 kilometer lang.

Fjorden, som preges av nesten loddrette fjellsider som stuper ned i vannet, krysses to ganger i løpet av de første 12 kilometerne. Fjorden krysses først nesten helt innerst i fjordarmen. Ledningen går derfra på sørsiden av fjorden, før den krysses på nytt ved Fjøra. Den første doble linjen fra 1923 ble så lagt på nedsiden av Syltefjellet mot nordsiden i fjorden, med spesialmaster i fjordveggen. Den steg deretter opp i Uriskaret i nesten 1200 m.o.h., før den ble lagt gjennom den trange Lillebotn og ned i Stordalen.

Da linje 3 og 4 ble bygget i 1950-årene, valgte man å legge traseen for disse rett over Syltefjellet i stedet for å gå ned i fjordveggen. Man ville også unngå de værutsatte områdene i Uriskaret og la derfor traseen over Lingestranda i Valldal. Ledningen fra 1979 fulgte samme trasé som den fra 1923, bortsett fra at man gikk rett over Syltefjellet i stedet for på nedsiden av dette.

Ledningene fra 1958 og 1979 møtes i Øvre Stordalen. Fra Stordal går de videre på nordsiden av Storfjorden, over Dyrkornfjellet til Giskemo i Ørskog. Linje 3 og 4 går videre rett vestover fra transformatorstasjonen på Giskemo, gjennom fjord- og kystlandskap, via Holen og til Nørve transformatorstasjon omkring 5 km øst for Ålesund sentrum.

Da ledningen mellom Tafjord og Nørve ble satt i drift i 1923, var den et stykke ingeniørkunst som man knapt hadde sett maken til her til lands tidligere. Traseen gikk mellom høye fjell, dype daler og bratte fjorder, og en rekke spenn måtte forsterkes og master spesialkonstrueres. Spenningsnivået på 110 kV var også det høyeste man hadde bygget med i Norge på dette tidspunktet. I dag ville en slik ledningsbygging blitt utført med helikopter og andre moderne hjelpemidler, men i 1923 ble dette arbeidet i stor grad utført ved hjelp av muskelkraft, og det må derfor ha vært et inderlig slit for ledningsbyggerne.

Været og terrenget som denne ledningen ble bygget i satte spesielt store krav til line- og mastekonstruksjonene. I denne sammenhengen kan særlig nevnes ledningsføringen på nedsiden av Syltefjellet, der mastene måtte spesialkonstrueres i den stupbratte fjordveggen, samt i Uriskaret, der man finner master med opp til 12 meter høye betongfundamenter. I høyfjellsområdene kan man tidvis også oppleve snøfonner av slike dimensjoner at de vokser seg høyere enn ledningsføringen, slik at linene dermed havner under snøen. Dette har medført ekstreme utfordringer knyttet til dimensjonering og bruddstyrke på master og liner.

Ledningen mellom Tafjord og Nørve er ikke bare et kulturhistorisk svært interessant anlegg isolert sett. Den må også settes i sammenheng med den helhetlige kraftutbyggingen den var en del av, med flere kulturhistorisk verdifulle kraftoverføringsanlegg. Ledningen fikk som nevnt sitt endepunkt i Nørve transformatorstasjon. Den første stasjonen på Nørve ble bygget i forbindelse med overføringen fra Tafjord i 1923, og besto av en monumental murbygning i karakteristisk 1920-tallsklassisisme. I forbindelse med dette ble det også bygget et kaianlegg med 25 tonns kran og jernbanespor inn i stasjonsanlegget. Ansvarlige for prosjekteringen var ingeniørene Nissen & von Krogh. I 1959 ble det satt i drift ny transformatorstasjon, bygget inn i en fjellskjæring tett inntil den gamle stasjonen. Portalbygget er pent vedlikeholdt og fremstår som representativ etterkrigsmodernisme. Transformatorbygget fra 1923 er nå utfaset, og leies ut som kontorer, lager og verksted.

Når det gjelder fordelingen videre fra Nørve var særlig byggingen av det omfattende forsyningsnettet til øykommunene utenfor Ålesund et teknologisk pionerprosjekt, som i sin tid fremstår som svært imponerende. Forsyningen skjedde gjennom et nett av omkring 26 km sjøkabler, og enkelte av disse eksisterer fortsatt. Lengden på hver enkelt kabel varierte fra ca 500 til ca 3000 meter, og overføringene gikk på sitt dypeste ned mot 360 meter under havoverflaten.

Av senere anlegg bygget i tilknytning til ledningen, må også Holen transformatorstasjon nevnes. Holen var en av Norges to første transformatorstasjoner med koblingsanlegg isolert med SF₆-gass. SF₆, som fra 1980-tallet ble stadig vanligere i norske koblingsanlegg, er omstridt ettersom det er en forholdsvis kraftig klimagass, men den har samtidig en rekke fordeler. SF₆-gass har høy isolasjonsevne og gjør det derfor mulig å bygge kompakte, kapslede anlegg innendørs, også for de høyeste spenningsnivåene. Dette har store fordeler med tanke på arealbehov og estetikk. SF₆ har i tillegg meget gode egenskaper når det gjelder å slukke lysbuer i effektbrytere, noe som også gjør disse rimeligere, sikrere og mer kompakte.

Det har vært flere utskiftninger av materiell på ledningen gjennom årene, og anleggene fra 1923 er gradvis tatt ned. I dag finnes det derfor kun igjen enkelte mastefundamenter etter dette. En del mastekomponenter fra 1930-årene er imidlertid fortsatt i bruk, og ledningen fra 1958 står der fortsatt i dag. Et annet viktig element er at de to linjehyttene i Uriskaret og på Karlstad, som fungerte som innlosjeringshytter i fjellet for ledningsarbeiderne allerede i forbindelse med den første utbyggingen i 1923, er restaurert og fortsatt i bruk.

Tafjord Kraftnetts historie blir også forbilledlig formidlet i kraftverkmuseet i Tafjord. Det gamle, ærverdige Tafjord 1 kraftverk ble tatt ut av ordinær drift i 1989, og en ny moderne stasjon ble oppført like ved. Sommeren 1991 ble den gamle kraftverksbygningen åpnet for publikum som museum, og allerede den første sesongen var det 12 000 mennesker innom dørene.