Tokke – Rød

Den statlige utbyggingen av Tokkeverkene fra midten av 1950-årene, inkludert byggingen av kraftoverføringsledninger ut fra disse, var omfattende og kompleks, og må sees på som en helhet. Vi velger her å ta spesielt for oss ledningen til Rød transformatorstasjon nord for Skien som enkeltanlegg, ikke minst med bakgrunn i at dette var den første ledningen som ble satt i drift ut fra Tokke, men omtalen vil også omfatte de andre ledningene som ble satt i drift fra Tokke i perioden 1961-1965.

Sterke krav om en utbygging av Tokkefallene ble fremsatt allerede i 1952, gjennom stortingsmeldingen ”Om utbyggingen av elektrisk kraft”. Det skulle gå litt tid før utbyggingen kunne begynne for alvor, ikke minst fordi NVE på samme tid var opptatt med store prosjekter i Røssåga og Aura. I oktober 1955 ble imidlertid utbyggingen enstemmig vedtatt i Stortinget, og den endelige proposisjonen ble lagt frem 23. mars 1956. Den utbyggingen som i første omgang ble vedtatt omfattet Tokke 1 kraftverk ved Dalen i Telemark, men utbyggingen ble senere utvidet – med flere kraftverk – til å utnytte hele fallhøyden i Tokke- og Vinjevassdragene, fra høyfjellssjøene sør på Hardangervidda og ned til Dalen ved Bandak.

Tokkeutbyggingen var i størrelse og kostnader den overlegent største som til da hadde vært planlagt her til lands, og det var en utfordring å fremskaffe de nødvendige økonomiske ressurser. Finansieringen skjedde gjennom to lån i Verdensbanken på 25 millioner dollar hver. Det første lånet ble tatt opp i forbindelse med byggingen av Tokke 1 kraftverk, og det andre lånet ved byggingen av Tokke 2 og Tokke 3 kraftverker. I tillegg ble 240 millioner kroner skaffet til veie gjennom det såkalte ”Tokke-lånet”, som gikk ut på at fylker og kommuner kunne investere i prosjektet gjennom å kjøpe gjeldsbrev. Som motytelse skulle deretter de samme fylkene og kommunene få fortrinnsrett til kjøp av Tokkekraft på gunstige vilkår. Denne finansieringsmodellen var spesiell i den forstand at den avvek vesentlig fra tidligere prinsipper for statlige utbyggingsprosjekter.

Ved inngangen til 1960-årene oppstod det et stadig sterkere behov for å få overført elektrisitet mellom landsdelene, hovedsakelig for å styrke forsyningssikkerheten i elsystemet, men også som en garanti for å sikre avsetning for egen kraft. Dette ble ikke minst viktig i forholdet mellom Vestlandet, der hovedtyngden av de statlige fallrettighetene i Sør-Norge lå, og Østlandet der det største forbruksgrunnlaget fantes. Man ønsket å bygge et sterkere system av stamledninger med stor overføringskapasitet mellom landsdelene, og i dette systemet ble ledningene ut fra Tokke svært viktige.

Frem til Tokkeutbyggingen var 220 kV det høyeste spenningsnivået på det norske ledningsnettet. Når de økte kraftmengdene skulle føres ut fra Tokke, ble man imidlertid nødt til å tenke nytt. Et moment var at kraftmengdene fra Tokke ville trenge et stort antall ledninger dersom de skulle ha blitt overført med 220 kV. Et annetmoment var at overføringsnettet i Norge tidligere hadde blitt drevet med isolert nullpunkt og jordslutningsspole.Dette kunne fungere for 220 kV inntil dette nettet nådde en viss størrelse, og denne grensen ble overskredet med byggingen av ledningsnettet ut fra Tokke. Ved overgang fra et spolejordet til et fast jordet system blir isolasjonsnivået slik at 300 kV med fast jordet nullpunkt isoleres omtrent som 220 kV med spolejordet. Under Tokkeutbyggingene ble det derfor besluttet å innføre 300 kV som et fast jordet system. Dette spenningsnivået skulle etter hvert bli utbredt som stamledningssystem i Norge, noe som igjen førte til større overføringskapasitet og lavere overføringstap enn tidligere.

Tokke–Rød ble 22. august 1961 den første ledningen i drift ut fra Tokke 1, og dermed Norges første på det nye spenningsnivået 300 kV. Idriftsettelsen skjedde samtidig som det første aggregatet i Tokke 1 kraftverk ble satt i gang. Dette ble markert med en høytidelig seremoni der statsminister EinarGerhardsen fikk æren av å trykke på knappen som startet produksjonen. Ledningen fra Tokke til den samtidig idriftsatte transformatorstasjonen på Rød, førte umiddelbart til en vesentlig forbedring i den sydlige delen av overføringssystemet på Østlandet.

Videre ble det i løpet av 1962 bygget ledning fra Tokke til Flesaker i Buskerud, der denne delte seg i to, med én overføring mot Oslo og én via Røyken

og Oslofjorden til Tegneby i Østfold. Denne overføringen forsterket forbindelsen mellom de viktige forbruksområdene øst og vest for Oslofjorden. Den siste viktige ledningen ut fra Tokke ble satt i drift i 1965, og gikk vestover til Førre i Rogaland. Gjennom dette fikk man en sterk øst-vest forbindelse i Sør-Norge.

I 1970 ble Sundsbarm kraftverk satt i drift omkring 3,5 mil øst for Tokke 1, ikke langt fra der ledningen mot Rød passerer. Det ble derfor i denne forbindelse bygget en T-avgrening like nord for Sundsbarm, der kraften fra dette produksjonsanlegget kunne føres inn på ledningen Tokke–Rød. Utover dette har ledningen, bortsett fra enkelte tekniske oppgraderinger, stort sett stått uforandret frem til i dag.

Fra transformatorene i kraftverket Tokke 1 går Tokkeledningene som 300-kilovolts luftledninger, med linetype FeAl 481, opp til et utendørs koblingsanlegg ca en kilometer oppover i lia ovenfor kraftverket. Årsaken til dette er at terrenget ved selve kraftverket er for bratt og ulendt for å kunne bygge et utendørs koblingsanlegg. I koblingsanlegget er alle ledningsføringer og samleskinner utført med dupleksledere i 20 cm avstand. Fra koblingsanlegget går det ledninger vestover mot Førre, nordover via Vinje (Tokke 2) til Songa (Tokke 3) og østover mot Flesaker, i tillegg til ledningen mot Rød.

Ledningen Tokke–Rød er 105 kilometer lang, med strømførende liner FeAl 481 med en diameter på 38,25 mm.De 277 mastene er portalmaster i stål stående på betongfundament. Mastene er for det meste 25-35 meter høye, og gjennomsnittlig spennvidde er om lag 300 meter, men det finnes enkeltspenn på opp mot 800 meter.

De ledningene som videre utover i første halvdel av 1960-årene ble bygget ut fra Tokke, har i all hovedsak de samme tekniske løsningene som ledningen Tokke–Rød.

Tokke–Rød har i det meste av sin tid i drift stått mer eller mindre uforandret, men i de senere årene har det skjedd enkelte tekniske endringer. Gjennom de siste tre-fire årene har man byttet ut håndpressede skjøter og avspenninger med eksplosjonsarmatur. Sommeren 2009 gjennomførte man også en temperaturoppgradering fra 50 til 100 grader tillatt linetemperatur. På grunn av dette ble avstanden fra linene til bakken litt for liten enkelte steder, og man sprengte derfor bort en del fjell og fjernet jord. I noen spenn ble linene strammet inn, og på enkelte master ble hengeisolatorene skiftet ut til såkalte ”semi-tension”, der isolatorkjedene står vannrett ut fra masten. Alt dette for å øke bakke-klaringen.

Tokke–Rød har i det meste av sin tid i drift stått mer eller mindre uforandret, men i de senere årene har det skjedd enkelte tekniske endringer. Gjennom de siste tre-fire årene har man byttet ut håndpressede skjøter og avspenninger med eksplosjons-armatur. Sommeren 2009 gjennomførte man også en temperaturoppgradering fra 50 til 100 grader tillatt linetemperatur. På grunn av dette ble avstanden fra linene til bakken litt for liten enkelte steder, og man sprengte derfor bort en del fjell og fjernet jord. I noen spenn ble linene strammet inn, og på enkelte master ble hengeisolatorene skiftet ut til såkalte ”semi-tension”, der isolatorkjedene står vannrett ut fra masten. Alt dette for å øke bakke-klaringen.

Kraftledningen passerer flere fjellområder, og det høyeste punktet ligger på omkring 850 m.o.h. ved Mjåvatn i Morgedal. Ellers går ledningen 700 m.o.h. ved Lifjell. Det værharde terrenget, i kombinasjon med det til da rekordhøye spenningsnivået, førte til at Tokke–Rød ved idriftsettelsen fremsto med større dimensjoner enn noen annen kraftledning i landet. Som en konsekvens av dette kan man nok også si at den, da den ble bygget, må ha blitt oppfattet som et svært dominerende element i sine omgivelser. I dag finnes det en rekke ledninger med like store, og større, dimensjoner enn Tokke–Rød, og slik sett er den ikke lenger like unik i sine dimensjoner. Den fremstår imidlertid fortsatt som et tydelig element i landskapet.

I årene før andre verdenskrig hadde mange vært skeptiske til statlig engasjement i kraftutbyggingen, men etter frigjøringen i 1945 var denne holdningen endret. Landet skulle bygges, og det var både politisk enighet og en alminnelig oppfatning i folket om at det var statens oppgave å stå i spissen for utbygging av norsk kraftproduksjon og -overføring. Et av de virkelig store statlige prosjektene var Tokkeutbyggingen som, i tillegg til den betydelige ledningsbyggingen, inneholdt syv (i dag åtte) kraftverk, omfattende dambygging, store vassdragsreguleringer og -overføringer og utvikling av hele lokalsamfunn.

I perioden 1945-1960 hadde altså en rekke vannkraftkilder rundt omkring i landet blitt bygget ut. Likevel var det fortsatt mangel på elektrisitet på Østlandet, og forsyningssituasjonen vinteren 1959-60 ble særlig kritisk. Da Tokke–Rød og de andre ledningene fra Tokkeanleggene ble satt i drift, var dette avgjørende for å forhindre store kraftunderskudd på Østlandet. Utbyggingen skjedde også i en periode med stadig sterkere integrasjon mellom ulike samkjøringsområder, og de store overføringsutbyggingene fra Tokke ble helt avgjørende for å flytte betydelige kraftmengder innenfor og mellom regionene i Sør-Norge. Dag Ove Skjold og Lars Thue skriver også i boka ”Statens nett” at ”Tokke-overføringenes betydning for den videre utvikling av samkjøringssamarbeidet på Østlandet i 1960-årene kan antagelig sammenlignes med den rollen Nore-overføringene hadde for utviklingen av samkjøringssamarbeidet i mellomkrigsårene”.[1]

Da ledningene fra Tokke skulle bygges, valgte man å legge seg på 300 kV spenningsnivå i et fast jordet system. Ledningen Tokke–Rød ble i 1961 dermed Norges første med dette spenningsnivået, et nivå som gjennom en lang periode skulle komme til å bli det dominerende i det norske stamnettet for elektrisitetsoverføring. I årene som fulgte ble ikke bare en rekke nye ledninger bygget for dette spenningsnivået, men også allerede bestående ledninger, som overføringene fra henholdsvis Hol og Vinstra til Oslo, ble tidlig på 1960-tallet oppgradert til 300 kV.

Ved bygging av større overføringsanlegg er fremdriften i hovedsak den at man først prosjekterer og stikker ut en trasé, og deretter gjør selve byggingen i tre trinn: Først støpes mastefundamentene av et arbeidslag, deretter monteres mastene av et annet arbeidslag, og til sist kommer et tredje arbeidslag og tar seg av linestrekkingen.

Det kreves naturligvis enorme mengder utstyr og materialer til et slikt arbeid, og i mange år ble dette fraktet ut ved hjelp av mennesker og hester, og senere også med hjelpemidler som traktorer og beltebiler.

Det var derfor et enormt fremskritt da man for første gang kunne begynne å ta i bruk helikopter til slike oppgaver. Helikopteret kunne frakte både arbeidere og betydelige mengder tunge arbeidsmaterialer over lange avstander på kort tid, uavhengig av terrengforhold og tilgjengelighet. Under hele Tokkeutbyggingen ble helikopteret tatt i bruk i forbindelse med planlegging og prosjektering, og ledningen mellom Tokke og Førre (satt i drift i 1965) ble den første i landet der man brukte helikopteret til å fly ferdig-betong og mastestål rett ut til de enkelte mastepunktene.

Tokkeverkene, med Tokke 1 kraftverk som det første, var enestående for sin tid når det gjaldt størrelsen på både de fysiske installasjonene og de økonomiske investeringene. Dette var i tillegg et nasjonalt gjennombrudd innen dataregulert fjernstyring og samkjøring av flere kraftverk.

Ved enden av ledningen Tokke–Rød finner vi Rød transformatorstasjon.Rød ble satt i drift samtidig med Tokke 1 kraftverk, og var, som mottaker av overføringsledningen, Norgesførste stasjon med transformering fra et spenningsnivå på 300 kV. Stasjonsbygningen i betong fremstår som et godt eksempel på 1960-tallets industriarkitektur.