Tysso I – Odda Smelteverk

Lengst inne i den dype og isfrie Sørfjorden i Hardanger ligger byen Odda og tettstedet Tyssedal under bratte fjellsider. For litt over hundre år siden ble disse to stedene på kort tid omdannet fra rolige bondesamfunn til hektiske og røykfylte industristeder med internasjonale forbindelser. De utenlandske sommerturistene som hadde kommet for å oppleve isbreer og brusende fosser, ble byttet ut med anleggsfolk og industriarbeidere som kom fra fjern og nær.

Det var i 1906 det ble fart i kraftutbyggingen og industrialiseringen i Hardanger. På ingeniør Sam Eydes kontor i Kristiania ble Aktieselskabet Tyssefaldene stiftet den 20. april for å bygge ut, produsere og selge kraft fra Tyssovassdraget. Eyde-gruppen hadde nylig kjøpt fallrettighetene til vassdraget, som har sitt utspring i sørvestre del av Hardangervidda. Bak Eyde, som ble selskapets første generaldirektør, stod internasjonale kapitalinteresser med de svenske Wallenberg- brødrene i spissen. Tre uker etter stiftelsen ble det gitt konsesjon til å bygge et stort kraftverk i Tyssedal.

De viktigste kraftkundene til Tyssefaldene var de engelskeide selskapene Alby United Carbide Factories (tidligere Sun Gas Company) og North Western Cyanamide Company, som planla store karbid- og cyanamidfabrikker i Odda. Karbid og cyanamid var kraftkrevende elektrokjemiske produkter, og hovedårsaken til at de valgte dette området var Tyssovassdraget og muligheter for sjøtransport. Det var imidlertid ikke plass til å bygge så store fabrikker i nærheten av kraftstasjonen i Tyssedal, og den elektriske kraften måtte dermed fraktes inn til fabrikkene som ble satt opp i Odda. I juli 1907 ga staten tillatelse til å bygge to kraftledninger med inntil 12 kV spenning fra Tyssedal til Odda.

Anleggsarbeidene for kraftverket Tysso I tok til sommeren 1906. På rekordtid ble det bygget inntaksdam i Skjeggedal, og det ble – med håndbor, feisel og dynamitt – slått en 3,4 km lang vanntunnel ned til et fordelingsbasseng sprengt inn i fjellet ved Lilletopp. Derfra ble det lagt to 720 m lange rør nedover det bratte berget ned mot Sørfjorden, der kraftstasjonen med seks aggregater ble satt opp. Inne i Odda ble det på samme tid bygget karbidfabrikk og cyanamidfabrikk med tilhørende bygninger og infrastruktur, og fra Tyssedal til Odda ble det strukket en nesten sju km lang kraftledning langs Sørfjorden. Det tok ikke mer enn litt over halvannet år fra anleggsarbeidene startet til kraftstasjonen, overføringsledningen og fabrikkene var i drift.

Den 4. mai 1908 var strømforsyningen til karbidfabrikken i gang, og ikke lenge etter begynte også leveringen til cyanamidfabrikken. Men byggearbeidene stoppet ikke med dette. I 1910 tok den driftige Ragnvald Blakstad over som generaldirektør etter Sam Eyde, og frem til 1918 pågikk en nesten kontinuerlig utbygging av Tysso I. Ferdig bygget hadde kraftstasjonen 15 aggregater på rekke inne i en 175 m lang maskinsal. Da var det også lagt tre rør til ned fra Lilletopp, og den 520 m lange og 33 m høye Ringedalsdammen i Skjeggedal var fullført, den gang som Norges største.

Parallelt med utvidelsen av kraftanlegget ble ledningene mellom Tyssedal og Odda bygget om og forsterket, for å kunne overføre mer kraft til den voksende industrien i Odda. Tysso I leverte også kraft til Det Norske Nitridaktieselskaps aluminiumsfabrikk i Tyssedal fra 1916, og til Det Norske Zinkkompanis fabrikk (i dag Boliden), som startet på Eitrheim i 1929. I tillegg ble det levert strøm til allmenn forsyning i Odda, Tyssedal og Skjeggedal.

Den økonomiske depresjonen på 1920-tallet førte til at karbid- og cyanamidfabrikkene gikk konkurs, men driften startet opp igjen i 1924, da Odda Smelteverk ble grunnlagt. De etterfølgende årene har smelteverket vært gjennom mange opp- og nedturer under skiftende eierskap, og den endelige avgjørelsen om nedleggelse ble tatt i 2003. I 1989 stoppet kraftproduksjonen i Tysso I, men helt frem til 1996 leverte to omformere i stasjonen 25-perioders strøm til Odda Smelteverk gjennom de gamle ledningene. Resten av Odda-samfunnet hadde gått over til 50 perioder da kraftstasjonen Tysso II ble satt i drift i 1967. Først da ble det slutt på at strømmen kom ”klumpavis”, og at det lyste ”annenhver gang”.

Dette var imidlertid ikke den første strømmen med 50 perioder som ble produsert i Tyssedal. Tidligere var det installert to omformere i Tysso I som gjorde 25-perioders strøm om til 50 perioder, som først og fremst den store traverskranen i maskinsalen skulle bruke. Det hører med til historien at enkelte privilegerte også fikk 50-perioders strøm fra disse omformerne, som av den grunn ble kalt ”snobbene”.

De to Odda-ledningene var i drift frem til 2003, de siste årene kun som reserveledninger. Linene ble deretter fjernet og de fleste mastene ble tatt ned. Tysso I ble fredet etter kulturminneloven i år 2000, og kraftanlegget er i de senere årene restaurert under ledelse av AS Tyssefaldene i samarbeid med Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum. Anlegget er i dag fylt med nye aktiviteter. Museet, som holder til i Tyssefaldenes gamle administrasjonsbygg ved kraftstasjonen, arbeider med formidling av vasskraft- og industrihistorie, og er et av de to hovedsamarbeidsmuseene til NVEs Museumsordning.

Høsten 2010 startet Miljøverndepartementet nominasjonsarbeidet for innskriving av Odda Smelteverk og kraftstasjonen Tysso I, sammen med Rjukan-Notodden, på Unescos verdensarvliste, som representanter for industrihistorie knyttet til kraftproduksjon.

AS Tyssefaldene eier fortsatt Tysso I og gjenværende materiell fra Oddaledningene. Selskapet, som i dag eies av DNN Industrier (40 prosent) og Statkraft (60 prosent), har opp gjennom årene bygget flere kraftverk, transformatorstasjoner og overføringsledninger i området.

Da strømforsyningen fra Tysso I til Odda-fabrikkene startet i 1908, ble det fra generatorene levert trefase vekselstrøm med 12 kV spenning, som gikk ut på kraftledningene uten transformering. Det ble levert 25-perioders strøm, som smelteverksovnene var bygget for.

I 1908 var bare den første ledningen til Odda bygget ferdig. Mastene var hovedsakelig trestolper, men i vinkelpunkter ble det brukt gittermaster av jern. Ledningen hadde seks kobbertråder (to kurser), med 110 mm2 tverrsnitt.

Den andre ledningen til Odda ble bygget i 1909–1910. Den gikk stort sett parallelt med den første, men i Tyssedal ble den lagt en god del høyere, og under Tveitanuten sør for Tyssedal ble det slått en omtrent 700 m lang tunnel som ledningen ble ført gjennom. Hele ledningen var omtrent 6,6 km lang.

I 1911–1913 ble begge ledningene bygget om. En del trestolper ble skiftet ut med nye jernmaster, og gamle jernmaster ble bygget om. I vinkelpunkter med stor påkjenning, og ved det omtrent 250 m lange spennet over elva Tysso, ble det satt opp doble jernmaster. Hver mast hadde tre tverrarmer (traverser) av jern, med piggisolatorer og liner lagt opp i en regulær sekskant. Ut fra tverrarmene ble det montert jernbøyler som linene gikk mellom. De tolv kobberlinene (fire kurser) ble skiftet ut med helaluminiumsliner med 450 mm2 tverrsnitt. I 1921 ble det rapportert at aluminiumslinene hadde vært i drift siden våren 1913 ”med udmerket resultat”, til tross for vanskelig terreng og værhardt klima.

Under denne ombyggingen ble tunnelen forlenget til omtrent 1200 m, som også er dagens lengde. Ledningene ble ført inn i tunnelen gjennom muffehus i hver ende, omtalt som søndre og nordre synk. Tunnelen har et kvadratisk tverrsnitt med høyde og bredde på ca 3 m. Liner og isolatorer ble festet til rammer montert på tunnelveggene, med seks liner på hver side. Mellom linene og midtgangen ble det lagt netting. På samme tid ble det lagt to kobberkabler til cyanamidfabrikken i Odda. Kablene, som kalles Cyankabel 1 og 2, ble lagt i en felles grøft mellom de to masterekkene, og ført gjennom ledningstunnelen under Tveitanuten. Elvene Tysso og Opo ble krysset på kabelbroer. Senere kom Cyankabel 3.

Fra et omkoblingstårn ved luftledningene, omtrent 4 km sør for Tyssedal, ble det på 1920-tallet koblet til sju sett med sjøkabler som førte kraft over Sørfjorden til Det Norske Zinkkompanis nye fabrikkanlegg på Eitrheim.

Endepunktet for de to Odda-ledningene var en fordelingsstasjon ved karbidfabrikken. Her ble strømmen fordelt til smelteverksfabrikkene, og noe senere også til allmenn bruk i Odda sentrum. Bygningen ble oppført i 1907 og utvidet i 1913-1914. I 1912 ble det oppført en ny fordelingsstasjon ved cyanamidfabrikken for å ta imot cyankablene.

Odda-ledningene overførte 25-perioders strøm til Odda Smelteverk helt frem til 1996. Etter et rørbrudd i 1980 kunne bare ett av de fem rørene ned til kraftstasjonen Tysso I brukes. For å produsere nok 25-perioders strøm, ble det montert to omformere inne i maskinhuset på kraftstasjonen som gjorde 50-perioders strøm levert fra Sengjanes transformatorstasjon om til 25-perioders, som så ble ført ut på ledningene. Dette fortsatte også etter at kraftproduksjonen ved Tysso I stanset helt i 1989. I 1996 fikk smelteverket egne omformere, og det var ikke lenger behov for Tyssefaldenes 25-perioders strøm. Odda-ledningene var imidlertid i drift som reserveledninger frem til 2003.

I dag står det igjen 16 master fra de gamle Odda-ledningene; fire ved Odda Smelteverk, to ved Bispen i Kvitura, og ti i Tyssedal. Ledningstunnelen er intakt med muffehusene ved nordre og søndre synk. Den er i senere tid brukt til nye kabler. De gamle jordkablene er faset ut, og kabelbroen over elva Opo er nylig revet. Fordelingsstasjonen ved karbidfabrikken står fortsatt med en del teknisk utstyr bevart. Fordelingsstasjonen ved cyanamidfabrikken står også, men alt teknisk utstyr er fjernet.

Kraftledningene mellom Tyssedal og Odda ble lagt på østsiden av Sørfjorden, i en bratt og rasfarlig fjellside der det aldri hadde vært vei. Fra kraftstasjonen i Tyssedal gikk ledningene gjennom bebyggelsen før de spente over elva Tysso. Sør for elva gikk den første ledningen i den bratte fjellsiden under den over tusen meter høye Tveitanuten. Ikke sjelden ødela steinsprang og andre ras både linene og isolatorene, og for å unngå dette partiet, ble det snart slått en lang tunnel for ledningene gjennom fjellet. Men videre sørover måtte ledningene fortsatt krysse den store Kvitura.

Å bygge kraftledning i dette ville terrenget var krevende. De store og tunge trestolpene og jernmastene ble fraktet sjøveien på store lektere, og for å få dem opp den bratte og steinete lia, ble de slisket (rullet/skjøvet) oppover med hjelp av runde tømmerstokker, spett, taljer og muskelkraft. I tillegg måtte sanden og sementen til fundamentene bæres på ryggen – det må ha vært et forferdelig slit.

Det fortelles at det var mange striler som hadde tatt seg jobb på ledningsbyggingen. De sprang rundt i liene med tresko – ikke akkurat noe egnet fottøy for dette terrenget. I den første tiden var det dårlig med husrom for alle anleggsfolkene i området, og det fortelles at noen av ledningsbyggerne fant ly under Bispen, den digre steinen som stikker ut fra Kvitura.

Innover mot Odda ble ledningene lagt over gårder med tun og eplehager og løypestrenger, noe som ikke var helt uten konflikter med berørte grunneiere. På den siste strekningen frem til smelteverket flater terrenget ut, og ledningene krysset elva Opo før de endte i fordelingsstasjonen for karbidfabrikken på vestsiden av elva.