Svartisen

Byggingen av Svartisen kraftverk startet i 1987 og kraftverket ble satt i drift i 1993. Anleggsarbeidene fortsatte til de to store steinfyllingsdammene sto ferdige i 1998. Utbyggingen ble planlagt som en erstatning for mesteparten av Glomfjord kraftverks produksjon og medførte en betydelig økning av reguleringshøyden i hovedmagasinet Storglomvatn. Svartisen kraftverk overtok dermed hovedmagasinet for Glomfjord kraftverk. Det ble dessuten bygget tre store tunneloverføringer fra en rekke bekker og elver til Storglomvatn. Kraftstasjonen fikk utløp i Nordfjorden, som er den innerste delen av Holandsfjorden.

Planlegging av en omfattende utbygging i Saltfjellet-Svartisen området begynte i 1973. I forkant av utbyggingen ble den 7614 meter lange Svartistunnelen bygget fra Fykanvatnet til Kilvik. Veitunnelen var den gang Nord-Europas lengste og inngår i Kystriksveien sammen med to andre samtidige tunneler. Kraftstasjonen ligger inne i fjellet. Byggingen av dammene ved Storglomvatnet og Holmvatnet kom ikke i gang før det øvrige arbeidet var på det nærmeste fullført. Kraftverket fjernstyres fra driftssentralen i Korgen lenger sør i Nordland.

Kraftverket nytter fallet fra inntaksmagasinet i Storglomvatnet til Nordfjorden. Driftsvannføringen kan ligge på opp mot 120 m3/sek. Kraftverkets hoveddeler er overføringstunneler med omkring 50 bekkeinntak, magasin, dammer, inntak, tilløpstunnel, kraftstasjon med permanentutstyr og utløpstunnel til Nordfjorden. Svartisen kraftverk er en omfattende utbygging.

Storglomvatnet er kraftverkets eneste magasin. Fra inntaket i magasinet er det en tilløpstunnel til kraftstasjonen og derfra en utløpstunnel til Nordfjorden. Utbyggingen har to omfattende systemer for overføring av vann. Østoverføringen overfører vann fra de øvre deler av Beiarvassdraget og Ranavassdraget til Storglomvatnet. Det andre overføringssystemet, sør- og nordoverføringen, tar inn et stort antall bekker som har avrenning til Holandsfjorden, Nordfjorden og Fykanåga. Fykanåga er elva fra Storglomvatnet til Glomfjorden. Alle overføringene er såkalte takrenner – en samletunnel som tar inn vann fra bekker og elver til et egnet sted.

Overføringene fra sør og nord ender i et stort felles sandfang, eller sedimenteringskammer inne i fjellet på omtrent 600 moh. Derfra ledes vannet gjennom en energidreper til en vertikal sjakt ned til tilløpstunnelen. I tilløpstunnelen strømmer vannet enten direkte til turbinen eller til Storglomvatn for magasinering.

Magasinet på 3,5 milliarder m3 er Norges største regnet i volum. Storglomvassdammen og Holmvassdammen sørger for oppdemming til ett magasin. Begge er steinfyllingsdammer med sentral tetning av asfaltbetong. Storglomvassdammen er den største og har en høyde på 125 meter og en kronelengde på 825 meter. Massene i dammen har et volum på 5,2 mill.m3. Steinmassene utgjør mesteparten og ble tatt ut fra et stort steinbrudd inne i det framtidige magasinet. Bruddet er derfor oppfylt med vann ved høy magasinvannstand. Storglom­vassdammen var lenge verdens høyeste steinfyllingsdam med asfaltbetong som sentral tetning. Holmvassdammen har en høyde på omtrent 50 meter og en kronelengde på 380 meter. Damvolumet er på 1,2 mill.m3.

Det er store mengder sedimenter i vannet i disse områdene. Sedimentene kan forårsake stor slitasje på turbinen. Ettersom vannet fra nord- og søroverføringen tas inn i tilløpstunnelen bare noen få hundre meter ovenfor turbinen ble det nødvendig å sprenge ut et eget sandfang ovenfor sjakta mot tilløpet. Sandfanget tømmes ved maskinell utlastning. Nord- og søroverføringen består av en rekke inntak som ligger på nivå 600 – 750 moh.

Engenbreen er en arm av Svartisen som strekker seg ned til 100 meter over havet. Vannet fra breelva blir derfor tatt inn via et såkalt subglasialt inntak. Det finnes bare to subglasiale inntak i Norge. Det andre er under Bondhusbreen i Folgefonn-utbyggingen i Hordaland. Under Engenbreen er det også bygd et brelaboratorium. Dit kommer breforskere fra hele verden for å studere breens bevegelser og egenskaper, bokstavelig talt fra bunnen.

Tilløpstunnelen fra inntaket i Storglomvatnet til kraftstasjonen er 6400 meter lang og har en diameter på 8,5 meter. Den er med dette den største fullprofilborede tunnel i et norsk kraftverk. Med så stort tverrsnitt kunne også uttransporten av massene foregå med hjulgående kjøretøyer.

Adkomsttunnelen til kraftstasjonen har en lengde på 800 meter og et tverrsnitt på 54 m2. I kraftstasjonen er det nå installert to vertikale aggregat. Den opprinnelige Francis-turbinen fra Kværner har en ytelse på 350 MW. Trykkhøyden er den største i Norge for denne turbintypen. Ytelsen er den største uansett turbintype. Den vannkjølte generatoren er også Norges største med en ytelse på 410 MVA. Den ble levert av ABB. Kraftverket ble dimensjonert for ett aggregat til.Det nye aggregatet har en Francisturbin fra Rainpower med en ytelse på 250 MW, og en luftkjølt generator fra VG Power på 320 MVA, og vil komme i drift i løpet av 2012.

Kraftstasjonen har en lengde på 85 meter og en høyde fra bunn til topp på nesten 50 meter. Maskinhallen har en bredde på snaue 20 meter. Transformatorhallen med en lengde på bortimot 40 meter ligger parallelt med maskinhallen. Fra kraftstasjonen er det en utløpstunnel med en lengde på 1400 meter og et tverrsnitt på litt over 100m2 til Nordfjorden.

Maskinhallen er stor og lys, karakteristisk for slutten av 1900-tallet. Toppen av kraftverkets generatorer er det som vises av installasjonen uten å gå nedover i etasjene. Den ene langveggen har hovedsakelig nakent fjell. Den andre langveggen er forblendet med fargede Leca-blokker. I tillegg til den dekorative effekten virker Leca-blokkene også støydempende. Arkitekt var Egil Sorteberg.

Mange viktige trekk fra en relativt sen epoke i norsk kraftutbygging er representert ved Svartisen kraftverk. Her nevnes krevende topografi, tøft vær, omfattende fjellsprengning, fullprofilboring, subglasialt inntak og et stort antall bekkeinntak. Et større sandfang/steinkammer med sedimenttransport, lange overføringstunneler, lengre vertikal sjakt i tilløpssystemet, komplisert svingesystem, store Francis-turbiner for høyt fall og store generatorer. Dessuten et stort magasin, store fyllingsdammer med tetning av asfaltbetong og pietetsfull landskapsbehandling. Selv med så mange vektige momenter kan man så absolutt stå inne for at man spesielt skal merke seg det totale konseptet.

Kraftverket dokumenterer en stor vannkraftutbygging på slutten av 1900-tallet. Noen av løsningene er tradisjonelle og er resultatet av en lang teknologisk utvikling. Som for andre kraftutbygginger er det blitt særegne løsninger for utbyggingens mer spesielle karakter. Nye løsninger og tilpasninger avhenger både av forholdene på stedet og av menneskene som prosjekterer og utfører utbyggingene. Men alt er grunnlagt gjennom lange norske tradisjoner innen faget. I denne tradisjonen inngår også kreativitet og lysten til å prøve nye løsninger og metoder. Slik har det også vært for Svartisen kraftverk.

Svartisen kraftverk er både representativt og særegent. Her dokumenteres mange av de teknologiske mulighetene i norsk kraftutbygging på slutten av det tjuende århundre. Det kan også pekes på kontinuiteten. Glomfjord kraftverk fra 1920, med en monumental kraftstasjon og en imponerende rørgate, samt senere utvidelser, ligger like i nærheten. Begge kraftverk har avansert teknologi fra sine respektive tidsperioder. De representerer en lang og spennende teknisk utvikling, anleggsdrift, anleggsliv og en lang og solid erfaring med drift av vannkraftverk.