Tysso I

Aktieselskabet Tyssefaldene ble konstituert 20. april 1906. Den norske ingeniøren og entreprenøren Sam Eyde var initiativtaker. Med internasjonale kapitalinteresser i ryggen var formålet å utnytte vannkraften i Tyssovassdraget i Hardanger. Vassdraget har sitt utløp i den dype og isfrie Sørfjorden. Med høye fall og gode magasin­eringsmuligheter hadde vassdraget et stort kraft­potensiale. Sam Eyde ble selskapets første generaldirektør. De viktigste kraftkundene var de britiskeide karbid- og cyanamidfabrikkene i Odda. Karbid var et viktig produkt i seg selv, brukt til blant annet belysning. Karbiden ble også brukt til å produsere cyanamid, som var en nitrogengjødsel eller kunne brukes videre i kjemisk industri.

Første byggetrinn for Tysso I ble utført i perioden 1906–08. Kraftverket ble således satt i drift med de seks første aggregatene etter en byggeperiode på bare halvannet år. Året etter kom ytterligere et aggregat på plass. Arbeidene fortsatte nesten kontinuerlig til 1918. Da hadde kraftverket i alt 15 aggregater. Det siste av disse ble tatt ut av drift etter kort tid. Dammen ved Ringedalsvatnet ble også ferdig i 1918 og var den gang Norges største dam.

Arbeidsstyrken var på omtrent 500 mann i den første anleggsperioden. Det var mye for en liten plass som Tyssedal, der det bodde 30–40 personer før utbyggingen startet. Det ble nå bygd boliger for arbeidere og funksjonærer, direktørbolig, skole og forsamlingshus. 4. mai 1908 ble karbidfabrikken satt i drift med strøm fra det nye kraftverket. Kraftverket produserte 25 Hz (perioder per sekund). De to fabrikkene ble i 1924 til Odda Smelteverk AS. Flere fabrikker ble bygd i området, og dermed gikk kraftleveransene etter hvert til Det Norske Nitridaktieselskab Aluminium (DNN Aluminium, 1916) og Det Norske Zinkkompanie (1924). Sørfjorden var transportåre. Råstoffene ble fraktet til Odda, og de ferdige produktene transportert til forbrukerne rundt om i verden.

Ragnvald Blakstad etterfulgte Sam Eyde som generaldirektør i 1910. Blakstad utarbeidet forslag om kraftoverføring fra Tyssovassdraget til Østlandet. Dette var flere tiår før Norge fikk et kraftnett som muliggjorde overføring over lange strekninger.

Skjeggedal kraftverk like nedenfor Ringedalsdammen kom i drift i 1938 og utnyttet fallet fra Ringedalsvatnet til Vetlevatnet. Mågeli kraftverk i sidevassdraget mot Vetlevatnet kom i drift i 1956. Da Tysso II ble satt i drift i 1967 gikk Odda over til 50 Hz, etter sigende som det siste stedet i Norge. I 1980 stod Oksla kraftanlegg ferdig. Kraftverket utnytter fallet som Tysso I og Skjeggedal til sammen hadde gjort. Tysso I ble tatt helt ut av drift i 1989. I mai 2000 ble Tysso I fredet. Etter fredningsvedtaket er det gjennomført en omfattende restaurering av kraftverket. Ved den offisielle åpningen av det restaurerte kraftverket i mai 2005 ble de to småkraftverkene Nedre Bersåvatn og Øvre Bersåvatn offisielt åpnet. Kraftverkene utnytter tidligere reguleringer i Mågelivassdraget. Den siste produksjonen ved Odda Smelteverk skjedde i 2002. Den endelige avgjørelsen om nedleggelse kom i 2003.

Tysso I inngår for tiden i Statkraft Energi AS sitt arbeid med Landsverneplan Statkraft.

Kraftverket er i dag museum. Norske myndigheter har startet arbeidet for å få kraftverket og Odda Smelteverks fabrikkanlegg inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv sammen med industri- og kraftanlegg på Rjukan og Notodden.

Kraftverket er et helhetlig og autentisk anlegg som dokumenterer og formidler en viktig del av norsk vannkrafthistorie. Kraftverket representerer sammen med fabrikkene i Odda og Tyssedal flere viktige samfunnsmessige og politiske forhold i tillegg til de tekniske aspektene. I en stor skala omfatter teknologien en helhetlig planlegging for utnyttelsen av store vannkraftressurser. I en noe mindre skala, men ikke helt liten den heller, kommer den tekniske utførelsen av kraftverket. Industrisamfunnene Tyssedal og Odda er representanter for det industrielle gjennombrudd i Norge etter 1900.

Kapital fra utlandet ble forent med de lokale naturressursene og norsk entreprenørskap, skaperevne og arbeidskraft. Utbyggingen i Tyssedal var også med på å legge grunnlaget for moderne vassdragslovgivning i Norge. Tysso I var nemlig den første utbyggingen som fikk konsesjon etter den såkalte panikkloven i 1906. Det var ikke lange overføringslinjer fra Tyssedal til Odda. De store industrivirksomhetene tidlig på 1900-tallet måtte legges nær et kraftverk.

Teknologien med effektiv overføring over lange avstander kom først senere. Tysso I var det første anlegget i Nord-Europa som ble bygd med magasin og en så stor fallhøyde som 400 meter. Det ble et imponerende resultat. Bak resultatet sto dristige og dyktige ingeniører og arbeidere. Dette var bare litt over ti år etter Kuråsfossen kraftverk ved Røros, som med en installasjon på omtrent 500 kW og et fall på 15 meter også var et pionerprosjekt. Byggetiden for Tysso I var imponerende kort fram til kraftverket ble satt i drift. Arbeidene var krevende. Det skulle også bestilles, produseres, transporteres og monteres turbiner, generatorer og annet maskineri og materiell.

Rørgaten er lagt i et særdeles vanskelig terreng. Rørgater av denne størrelsesorden var ikke montert tidligere og ikke så mange ganger senere heller. Den er fortsatt imponerende. De to tilløpstunnelene er kanskje ikke så imponerende sett med dagens øyne og med bakgrunn i utviklingen som har funnet sted innen fjellsprengningsteknikken. Men det er slett ikke sikkert at noen i dag hadde maktet å utføre et arbeid med datidens teknikk (håndmakt, minebor, feisel og dynamitt). Ringedalsdammen var et storverk for sin tid og har en sikker plass i norsk damhistorie. Dammen var imidlertid ikke feilfri, og det måtte utføres arbeider i ettertid for å stoppe lekkasjene. Men også dette arbeidet, med en betongplate på 10 000 m² foran dammen, ble godt kjent. ”Ringedalsmodellen” er senere blitt brukt ved svenske gravitasjonsdammer.

Kontrollrommet er plassert høyt med oversikt over det som foregikk nede på gulvet i maskinsalen, fortsatt med de opprinnelige og komplett bevarte kontrollinstrumentene som ble levert fra British Westinghouse i årene 1911–1918. Kontrollrommet anses å være det mest autentiske fra en første generasjon kraftstasjon. Kontrollpaneler fra 1950-, 1960- og 1980-årene viser hvordan kontrollteknologien har utviklet seg. Fra det flotte kontrollpanelet i marmor og messing kan man følge utviklingen via blikkpanel til digitale styringssystemer og dataskjermer. På grunn av de forskjellige kundene var det viktig at det var muligheter for fleksibel drift av aggregatene.

For Tysso I var det de to kjente arkitektene Thorvald Astrup og Victor Nordan som satte sitt preg på kraftstasjonsbygningen. Både form og dekorative motiver er hentet fra den romanske kirkearkitekturen. Et stort og enkelt sentralt rom gir plass til turbinene. Lyset kommer inn gjennom lysåpninger på langveggen langs sjøsiden. Utbyggingen markerer at kraftstasjonene etter hvert ble ansett som viktige symboler, og at arkitektene dermed begynte å få viktige oppgaver innen norsk kraftutbygging.

Like ved kraftstasjonsbygningen ligger nå det langt nyere Oksla kraftverk med kraftstasjon i fjell. Dette kraftverket har kun ett aggregat, som alene har omtrent dobbelt så stor ytelse som de 15 aggregatene i Tysso I til sammen.