Hasle

Spørsmålet om en kraftoverføring mellom Østfold og Sverige ble grundig diskutert allerede på 1950-tallet, og ulike forslag ble lansert både fra norsk og svensk side. Alle de tidligste forslagene ble i tur og orden skrinlagt, men saken ble tatt opp igjen tidlig på 1960-tallet i forbindelse med Tokkeutbyggingen og de mulighetene disse kraftverkene hadde for magasinering av sommerkraft og levering av vintertoppkraft. Samtaler mellom Statskraftverkene og Kungliga Vattenfallsstyrelsen i Sverige kom i gang, og det ble startet nettmodellmålinger for å undersøke stabilitetsforhold og valg av spenning på overføringen. Det foregikk også en viktig diskusjon om potensielle endepunkter i begge land. Utsikter til gode lånemuligheter i Verdensbanken gjorde finansieringen enklere.

Når det gjaldt endepunktet på norsk side, hadde A/S Hafslund allerede planer om en 300 kV-ledning fra Tegneby i Akershus til Navestad ved Skjeberg i Østfold, og en 300-kilovolts transformatorstasjon på Navestad. I forbindelse med planene om en overføring til Sverige ble saken tatt opp på nytt, og i samarbeid med Hafslund ble plasseringen av stasjonen flyttet fra Navestad til Hasle for å få både en bedre trasé for ledningen til Sverige og bedre plass på selve stasjonstomten. Tomten var også ideell ettersom den hadde et naturlig søkk i terrenget der transformatorene kunne plasseres, og store flater til koblingsanlegg på hver side av søkket.

Staten overtok finansiering og bygging av hele transformatorstasjonen, mens Hafslund bygget 300 kV-ledningen Tegneby–Hasle for statens regning, og en 45 kV-forbindelse mellom Hasle og Navestad for egen regning. Det svenske endepunktet for ledningen fra Hasle ble lagt til Borgvik i Värmland.

På dette tidspunktet hadde Sverige et samkjøringsnett på 420 kV, mens Norge var i ferd med å bygge ut sitt 300 kV-nett. Spørsmålet ble derfor om man skulle bygge ledningen for 300 eller 420 kV, og dermed også på hvilken side av grensen transformeringen mellom disse spenningsnivåene skulle foregå. Statskraftverkene og Vattenfall ble enige om å dele utgiftene knyttet til selve transformeringen, slik at man kunne treffe avgjørelsen om spenningsnivå på overføringen kun ut fra tekniske synspunkter. Saken endte dermed med at man valgte 420 kV som spenning på ledningen, med transformering på Hasle. Hasle ble med dette Norges første transformatorstasjon på dette spenningsnivået.

Ettersom utgiftene til transformering skulle deles, skjøt Vattenfall inn fem millioner norske kroner i Hasle transformatorstasjon. Finansieringen ble ellers ordnet gjennom to lån i Verdensbanken, det første i sammenheng med Verdensbanklånet til kraftverkene i Øvre Namsen og stamledningen mellom Trøndelag og Østlandet, og det andre i forbindelse med Verdensbanklånet til del to av Tokkeutbyggingen. Etableringen og byggingen av Hasle i årene 1961–63 hadde en kostnadsramme på i underkant av 30 millioner kroner. Stasjonen ble satt i drift 20. august 1963.

I perioden mellom 1963 og en større ombygging som begynte i 2008, har det skjedd relativt få endringer på Hasle. Når det gjelder bemanning, hadde man ved idriftsettelsen i 1963 kontinuerlig døgnvakt på stasjonen. Senere gikk man over til å ha hjemmevakt for arbeiderne som bodde i Statskraftverkenes bolig like ved stasjonen.

Ved idriftsettelsen av Hasle transformatorstasjon i 1963, gikk det ledninger derfra til Tegneby i Akershus (300 kV) og Borgvik i Sverige (420 kV), og stasjonen stod for transformering mellom disse. Transformatoren som ble satt inn for denne transformeringen ble kalt Hasle T6. Den ble levert av A/S Per Kure, og var med god margin Norges største og tyngste. Hasle T6 har for øvrig gjennomgått flere oppgraderinger gjennom årenes løp, og var en periode også lånt ut til andre av Statnetts stasjoner, men er i dagtilbake på Hasle. Det ble bygget store koblingsanlegg for 300 og 420 kV, og kort tid etter åpningen ble det også bygget to 45 kV-ledninger og satt inn to nye transformatorer.

Det omfattende innendørs kontrollanlegget ble også levert av A/S Per Kure. Kontrollanlegget fjernstyrer alle effektbrytere og skillebrytere, samt utendørs jordkniver. Det styrer også start og stopp av fasekompensatorer og kjølevannspumper. Kontrollanlegget bestod opprinnelig av i alt 69 tavlefelt. I dag arbeides det med å bygge et helt nytt kontrollanlegg på Hasle.

Fra Hasle ble det på 1970-tallet bygget nye ledninger mot Raa og Hafslund, og det ble satt inn nye transformatorer i forbindelse med dette. Omtrent på samme tid ble også overføringen mot Tegneby og Sylling utvidet med en ekstra ledning. I 1978–79 ble det bygget en ny overføring til Sverige fra Hasle via Halden til Skogsäter. Denne ledningen er spesiell ettersom det var den første triplex-ledningen i Norge, altså med tre ledere per fase. Det har i senere tid også vært noe ledningsbygging ut fra Hasle, både på sentralnettsnivå og regionalnettsnivå. Stasjonen har ellers blitt jevnlig oppgradert etter de til enhver tid gjeldende retningslinjer med tanke på vern, brytere og transformatorkapasitet.

I 1981 ble et kompenseringsanlegg med tyristorkontrollerte reaktorer (TCR-anlegg) installert for blant annet å beskytte overføringskapasiteten på kablene over Oslofjorden. SVC-kompenseringsanlegg (Static Var Compensator) inneholder vanligvis kondensatorbatterier og tyristorkontrollerte reaktorer som regulerer spenningsnivået i kraftnettet. I Hasles tilfelle består dette anlegget imidlertid kun av reaktorer og ikke av kondensatorbatterier, og det har derfor blitt vanlig å kalle det Hasle TCR (Thyristor Controlled Reactors). De tyristorkontrollerte reaktorene sørger for å regulere spenningen i stasjonen til ønsket nivå ved å konsumere reaktiv effekt (MVAr). Dette skjer automatisk og svært hurtig til et forhåndsinnstilt spenningsnivå. Hasle TCR, som opprinnelig kan sees på som et pionerarbeid i både norsk og internasjonal sammenheng, ble etter 27 år i drift rehabilitert i 2008. Dette har gitt TCR-anlegget en fornyet levetid på om lag 30 år.

I perioden 2008–2011 gjøres det store utskiftninger i Hasles tekniske anlegg. I tillegg til det nevnte kontrollrommet, rives de nåværende 300- og 420 kV-koblingsanleggene, og disse vil bli erstattet av et nytt og større anlegg.

Stasjonen er hovedsakelig omgitt av landbruks-, nærings- og boligområder. Den er planlagt, prosjektert og bygget i NVE-Statskraftverkenes regi i perioden 1961–63. Det store kontrollbygget er imidlertid utformet av arkitektene Helge Abrahamsen og Hans Grinde, som på 1950- og 60-tallet utførte en rekke prosjekter for NVE–Statskraftverkene, og i tillegg utmerket seg med arbeider innen ulike felt som blant annet kirkebygg, ferdighus og stasjoner for kollektivtrafikk.

Kontrollbygget er hovedsakelig oppført i betong og rød teglstein, og er et pent eksempel på etterkrigstidens industriarkitektur. Det er representativt for sin periode, samtidig som det fremstår som noe mer påkostet enn den mer brutale betongarkitekturen som ellers preget mange av etterkrigstidens store transformatorstasjoner.

Ved inngangspartiet er bygningen oppført i to etasjer, men mot både øst- og vestfasaden er det bygget en tredje etasje som gradvis forhøyes i konsentrisk retning ut mot koblingsanleggene på hver side av bygningen. På denne måten er bygget på en god måte tilpasset det nord/sørgående søkket som krysser anleggsområdet. Bygningens midterste del, samt den sørligste og ytterste delen av vestfasaden, har flatt tak. Etter hvert ble det også ført opp et tilbygg i kontrollhusets sørøstlige hjørne. Dette er tilpasset resten av bygningsmassen både i form og materialbruk.

Hasle transformatorstasjon har gjennom hele sin tid i drift vært i sentrum for den tekniske og teknologiske utviklingen innen norsk kraftoverføring. På dette området forbindes stasjonen derfor med en rekke milepæler. Stasjonen var Norges første med 420 kV primærspenning, og den var endepunkt for vår første 420 kV-ledning. De erfaringene man gjorde på Hasle var også helt avgjørende for at man kunne utrede tanken om videre utbygging av et 420-kilovolts kraftoverføringsnett i Norge. I 1979 ble Hasle i tillegg endepunkt for landets første triplexledning, altså en ledning med tre ledere per fase.

TCR-anlegget var, ved idriftsettelsen i 1981, et av verdens første med tilkobling mot et spenningsnivå på 420 kV. Det var også såpass særegent at det verdenskjente tidsskriftet Electrical Review, i en artikkel samme høst, hadde Hasle TCR med i sin oversikt over anlegg som i de siste 15 årene hadde vært med på å flytte grenser i elektrisitetsforsyningens utvikling i internasjonal sammenheng. I Norge finnes det i dag også enkelte andre SVC-anlegg med kondensatorbatterier og reaktorer, men Hasle TCR er unikt i den forstand at det er det eneste SVC-anlegget med bare reaktorer.

”T6 på Hasle” har blitt et begrep innenfor det norske kraftoverføringsmiljøet. Denne transformatoren, som ble satt inn i 1963 for å transformere mellom kraften fra Sverige og kraften fra Norge, var i lang tid Norges største, tyngste og eneste på 420 kV. Den situasjonen at den på denne tiden var den eneste transformatoren mellom det svenske 420 kV-nettet og det norske 300 kV-nettet, gjorde også at den fikk spesielt mye oppmerksomhet som den avgjørende flaskehalsen i denne kraftutvekslingen. T6 har senere blitt bygget om ved flere anledninger, og i dag finnes det flere transformatorer av tilsvarende dimensjoner rundt omkring i landet. Likevel eksisterer fortsatt begrepet ”T6 på Hasle” som uttrykk for en unikt dimensjonert komponent i vår moderne kraftoverføringshistorie.

Med sammenkoblingen av kraftsystemene i Sverige og Norge gjennom siste halvdel av 1900-tallet, har forsyningssikkerheten blitt betydelig styrket. Dette var også den første åpningen for Norge inn i et internasjonalt system for utveksling av elektrisitet. Hasle har, med sine overføringer mot Sverige, vært et sentralt anlegg i denne prosessen. Ledningen Hasle–Borgvik var i sin tid også Østlandets første forbindelse med det svenske kraftnettet.