Heggen

Harstad er Nord-Norges tredje største by, et viktig trafikknutepunkt og administrasjons- og skolesenter i Sør-Troms. Byen ligger mot Vågsfjorden nordøst på Hinnøya, Norges største øy. Beliggenheten i et rikt jordbruks- og fiskeridistrikt er, sammen med den sentrale plasseringen i forhold til samferdselsmønsteret opp gjennom tidene, bakgrunnen for at Harstad utviklet seg til en by. Harstad fikk bystatus i 1904, og i 1964 ble byen slått sammen med landkommunene Trondenes og Sandtorg til bykommunen Harstad. Kommunen har i dag litt over 23 000 innbyggere.

Etter at Harstad ble etablert som by i 1904, var elektrisitetsutbygging en av kommunens første store oppgaver. Harstad Elektrisitetsverk ble opprettet i 1909, og året etter fikk byen strøm fra et vannkraftverk i Gausvik ved Tjeldsundet et par mil sør for byen. Nabokommunene var også interessert i å få del i dette nye godet, og i 1918 gikk Trondenes, Kvæfjord og Harstad sammen om å danne Vågsfjord Kraftselskap, som ble Nord-Norges første interkommunale elektrisitetsverk. Samarbeidet førte til at byen fikk nok elektrisk kraft, og til at landkommunene fikk strøm flere tiår før dette ble vanlig på landsbygda i Nord-Norge.

Etter andre verdenskrig økte folks levestandard, og etterspørselen etter elektrisk kraft steg. Forsyningen til Harstadområdet ble forbedret da Niingen kraftverk i Bogen i Ofoten stod ferdig og overføringsledninger derfra til Nordre Nordland og Sør-Troms ble satt i drift i 1954. Det var det nye interkommunaleselskapet Niingen Kraftlag A/S som sto for denne utbyggingen.

Men selv med kraft fra Niingen var strømsituasjonen i Harstadområdetikke sikret for så lang tid fremover. Strømforbruket økte stadig, ogredningen kom da man fikk tilgang til kraft fra statens nybygde kraftverk i Innset i midtre Troms.

Innsetfallene i Øvre Barduelv ble bygget ut med tanke på å forsyne blant annet Sør-Troms og Nordre Nordland med elektrisk kraft. Fra Innset ble kraften ført sørover på 132 kV-ledninger som NVE bygget frem til sin nye transformatorstasjon i Kanstadbotn. Kraften til Harstadområdet ble viderefordelt fra Kanstadbotn over Niingen Kraftlags 66 kV-nett til Tjeldsund transformatorstasjon. Derfra hadde Vågsfjord Kraftselskap tidligere bygget en 33 kV-ledning nordover til Harstad, Trondenes og Kvæfjord. For å kunne ta imot kraften fra Innset ble det nå bygget en ny 66 kV-ledning til Harstad.

I Harstad var det nødvendig å sette opp en ny transformatorstasjon for å kunne transformere ned fra 66 kV til fordelingsverkenes spenningsnivå. Den 6. mars 1960 nådde Innset-kraften byen, og samme dag ble den nye Heggen transformator satt i drift. Strømforsyningskapasiteten til byen var med dette doblet, og man antok at dette skulle holde i lang tid fremover.

For å forsterke overføringskapasiteten vestover til Sør-Troms og Vesterålen, bygget NVE på 1970-tallet nye 132 kV-ledninger som ble en del av samkjøringsnettet i området. Senere ble kraftleveransene til Harstadområdet styrket ved at Sør-Troms Elforsyning AS bygget et 132 kV-nett på Hinnøya i en ring som gikk fra NVEs transformatorstasjon i Kilbotn sør for Harstad, via flere transformatorstasjoner, og ned til Kilbotn igjen. Ringen inkluderte også Heggen, som ble bygget om for å ta imot kraft med 132 kV spenning. Utbyggingen på Hinnøya startet i 1976, og i 1986 var ringen sluttet. I dag inngår Heggen transformatorstasjon i regionalnettet i Sør-Troms og Nordre Nordland, og forsyner Harstad by med elektrisk kraft.

Heggen transformatorstasjon ble bygget av det interkommunale elektrisitetsverket Vågsfjord Kraftselskap. I 1975 gikk selskapet inn i Sør-Troms Elforsyning A/S, som ble stiftet i 1970 som en sammenslutning av flere lokale elverk. I 1997 fusjonerte Sør-Troms Elforsyning AS med Ofoten Kraftlag AS til Hålogaland Kraft AS. Dette eies i dag av åtte kommuner i Sør-Troms og Nordre Nordland. Hålogaland Kraft AS eier i dag Heggen transformatorstasjon.

Da Heggen transformatorstasjon ble satt i drift i 1960, hadde den inngående ledninger med 66 og 33 kV spenning. I tillegg til den nye 66 kV-ledningen som var strukket fra Tjeldsund transformatorstasjon, ble den gamle 33 kV-ledningen fra Kilbotn opprettholdt. Heggen skulle levere strøm til både Trondenes Kraftverk og Harstad Elektrisitetsverk, og for å betjene de ulike inngående og utgående spenningsnivåer, var det til å begynne med installert transformatorer for både 66/33, 66/17, 66/11 og 33/5 kV. Det ble etter hvert færre spenningsnivåer, blant annet ble byens 5 kV-kabelnett på 1960-tallet endret til 11 kV.

For å kunne ta imot og nedtransformere kraft fra den nye 132 kV-ringen på Hinnøya, måtte det tekniske anlegget i Heggen bygges om fra 66 kV. Det var en meget vanskelig oppgave å bygge om samtidig som det ikke måtte bli avbrudd i strømforsyningen til byen, men i november 1981 var oppgaven løst. De gamle transformatorene ble erstattet med to nye for 132/11 kV. I den forbindelsen ble også apparatanlegget for mellomspenning skiftet ut og oppgradert til et 11 kilovolts SF₆- dobbeltskinneanlegg. Under denne ombyggingen ble i tillegg kontrollanlegget fra 1960 byttet ut. Fra stasjonen går det nå 11 kV-kabler ut til byens transformatorkiosker.

132 kV-ringen ble bygget med en avgreining til Heggen. Ved avgreiningen noen hundre meter ovenfor stasjonen ble det bygget et 132 kV-koblingsanlegg i friluft. Derfra ble det lagt doble 132 kV-kabler ned til stasjonen. Etter et kabelhavari ble det i tillegg strukket en 132 kV-luftledning ned til stasjonen som en ekstra reserve, men denne er normalt frakoblet.

Transformatorstasjonen er bygget i en bratt skråning ovenfor Harstad sentrum. Byggearbeidet ble utført av entreprenørfirmaet Kr. Strøm AS.

Det er usikkert hvem som har tegnet bygningen. Den er oppført i plasstøpt betong, og har to hoveddeler med forskjellige takhøyder og skrånende takflater. I ytterveggen oppunder gesimsen på den høyeste delen var det tidligere innstrekk for luftledningene, slik nåværende reserveledning også har.

Transformatorcellene ligger i bakkant, i den laveste bygningsdelen. De har utgang til en transportgang som er avgrenset av en lang forstøtningsmur inn mot berget. Den høyeste bygningsdelen inneholder apparatrom og kabelkjeller. Foran denne er kontrollrommet skilt ut i et mindre utbygg, som i tillegg inneholder et fint trapperom. På endeveggen mot øst er det et lite utbygg for stasjonstransformatoren.

I forbindelse med oppgraderingen av stasjonen til 132 kV ble det foretatt noen innvendige ombygginger i apparatrommene. Det ble fjernet noen vegger, og nye vegger ble satt opp. Transformatorcellene ble beholdt,og selve kontrollrommet ble også bevart med glassvegg mot apparatrommene, men med nye tavler. Utvendig er stasjonsbygningen stort sett bevart slik den var i 1960. Hele bygningen er malt lys gul.

Stasjonens arkitektur kjennetegnes av etterkrigstidens modernisme. Bygningen har en enkel utforming, men er samtidig bearbeidet ved at den er delt opp i flere bygningsdeler og takflater. Bygningen er godt plassert i det bratte terrenget. Hovedfasaden er gitt et enkelt dekorelement ved kvadratiske felt som er vekselvis glattpusset og upusset med synlige avtrykk av forskalingsbord.

Heggen transformatorstasjon ble bygget for å ta imot den etterlengtede statskraften fra Innset, som nådde Harstad i mars 1960. Stasjonen var den gang eiet av Vågsfjord Kraftselskap, Nord-Norges første interkommunale elektrisitetsverk da det ble etablert i 1918.

Da staten bygget ut Innsetfallene i Bardu og tilhørende overføringsledninger, ble det etablert et samkjøringsnett fra Nordre Nordland til Lyngen i Troms. I denne forbindelse ble Samkjøringen Nord-Norge stiftet i 1960, og Heggen transformatorstasjon ble – gjennom sin eier Vågsfjord Kraftselskap – knyttet til denne organisasjonen.

I de 50 årene som har gått siden idriftsettelsen, har stasjonen hele tiden hatt en viktig rolle i forsyningen av den voksende byen. Det tekniske anlegget er blitt oppgradert i takt med økende strømforbruk, men fra utsiden ser bygningen nesten ut som den gjorde i 1960. Bygningen er fint plassert i det bratte terrenget ovenfor byens sentrum, og med sin enkle, men også bearbeidede utforming, er den et fint eksempel på etterkrigstidens industriarkitektur.