Mosvatnet

Den 10. desember 1909 ble strømmen satt på for første gang på bynettet i Stavanger. Samme kveld holdt bystyret møte, og dagen etter meldte lokalavisen at det elektriske lyset ”modtoges med et varmt velkommen i form av haandklap” ^{Nerheim 1998:43}, og at ”lyset brændte overmaade rolig og smukt” ^{Nerheim 1998:43} Det hadde da gått ti år siden spørsmålet om å bygge elektrisitetsverk ble tatt opp første gang.

Det var en markert industrivekst i Stavanger i 1890-årene, og særlig hermetikkindustrien eksupderte. Kraftbehovet var økende, og det var derfor naturlig at spørsmålet om å bygge elektrisitetsverk dukket opp. I 1899 fikk bykommunen tilbud om å kjøpe fallrettigheter i Oltedalsvassdraget noen mil sørøst for Stavanger, og i november samme år var det en intens diskusjon i bystyret om en skulle satse på å bygge et elektrisitetsverk eller ikke.

Etter en åtte timers lang debatt vedtok bystyret med 30 mot 28 stemmer å kjøpe fallrettighetene, og å bygge kraftverk i Oltedal. Fossekraften skulle omformes til elektrisitet og overføres i høyspentledning fra Oltedal til Stavanger. Det var imidlertid liten interesse for å kjøpe elektrisitet, og overføring helt fra Oltedal ble dessuten vurdert som alt for risikabelt. Utbyggingen ble derfor stilt i bero, og det skulle gå flere år før planene ble tatt opp igjen. Kommunen hadde nylig overtatt byens gassverk og valgte å satse på gass fremfor elektrisitet.

Etter hvert som Stavanger-industriens kraftbehov økte, satte fabrikkeierne frem krav om elektrisk kraft til drift av elektromotorer, som var mer effektive og økonomiske i drift enn gassmotorer. Kravet ble tatt alvorlig, og i februar 1907 besluttet bystyret at det skulle bygges et kommunalt elektrisitetsverk ved Oltedalsfossen. Kraftstasjonen i Oltedal var driftsklar i 1909, og derfra var det strukket en overføringsledning til Mosvatnet transformatorstasjon like innenfor bygrensen i Stavanger. Her ble strømmen nedtransformert til fordelingsnettet i byen.

Da Stavanger endelig fikk strøm, var byen blant de siste av større norske byer som fikk elektrisitetsverk. Til gjengjeld fikk elektrisiteten fort stor utbredelse. Det elektriske lyset erstattet parafinlampene i private hjem, butikker og skoler, og allerede i 1918 var alle gatelys i byen blitt elektriske. Men den største delen av strømforbruket gikk til drivkraft i industrien, og spesielt til hermetikkfabrikkene som var blitt den dominerende bransjen i byens næringsliv. På det meste, i 1925, var det 59 slike fabrikker i Stavanger.

Stasjonen ved Mosvatnet var fra 1909 til 1957 den eneste transformatorstasjonen for forsyning av strøm til byen. Nå har stasjonen vært i drift i vel hundre år, og den er blitt utvidet og ombygget en rekke ganger, i takt med økt kraftproduksjon og forsterket overføringsnett til byen. Stor etterspørsel etter elektrisitet under første verdenskrig ledet til full utbygging av kraftverket i Oltedal. I tillegg ble det bygget et mindre kraftverk i Oltesvik. Men først etter at Stavanger Elektrisitetsverk i 1918 begynte å motta kraft fra Flørli kraftstasjon i Lysefjorden, var byens innbyggere sikret tilstrekkelig lys, kraft og varme i mellomkrigstiden.

I 1953 begynte Lyse kraftverk å levere strøm til blant annet Stavanger, og de første årene var Mosvatnet transformatorstasjon byens hovedformidler av denne kraften. I 1959 fordelte Mosvatnet 70 prosent av strømforbruket i Stavanger, men andelen avtok etter hvert som det ble bygget transformatorstasjoner andre steder i byen.

Våren 1957 ble det tatt i bruk et utendørs, helårsåpent svømmebasseng på Gamlingen like ved transformatorstasjonen. Om sommeren brukte man tidligere kjølevatnet fra transformatorene til å varme opp bassenget, og om vinteren ble anlegget utnyttet som kjølevannsbasseng.

Mosvatnet er ikke lenger hovedtransformatorstasjon for Stavanger, men har fortsatt en sentral rolle i strømforsyningen til deler av byen. Stavanger Elektrisitetsverk, som i sin tid satte opp transformatorstasjonen, ble i 1998 en del av det nye energikonsernet Lyse Energi AS, som i dag eies av 16 kommuner i Sør-Rogaland. Stasjonen eies i dag av Lyse Elnett AS, et av Lyse Energis heleide datterselskaper for henholdsvis produksjon, gass, handel, nett, tele og marked.

Da stasjonen ble satt i drift i 1909, tok den imot kraft fra Oltedal kraftstasjon over en 33 km lang kraftledning med trefase vekselstrøm og en spenning på 30 kV. Det var til å begynne med to transformatorer, hver på 1300 kVA, som nedtransformerte strømmen til 6 kV før den ble fordelt i et underjordisk kabelnett til 18 transformatorkiosker i byen. I tredje etasje var det inntak med lynavledere for 30 kV-ledningen, og i andre etasje apparatanlegg for 30 kV. I første etasje var det betjeningsgang med releer montert direkte på veggen, og instrumenter i pulter langs veggen mot de seks transformatorcellene. I kjelleren under betjeningsgangen var det apparatrom for 6 kV. På nordsiden av transformatorcellene var det en transportgang somgikk gjennom verkstedet og ut i det fri.

Etter hvert som det ble levert mer kraft til Stavanger, måtte transformatorstørrelsen øke og apparatanleggetbygges om. I 1914 ble det strukket en ledning nummer to fra Oltedal til Mosvatnet. Den ble bygget for 50 kV spenning, men ble drevet med 30 kV helt til kraftleveringen fra Flørli kraftstasjon via Oltedal begynte i 1918. Fra 1918 mottok Mosvatnet således kraft på to spenningsnivåer, og den endelige overgangen til 50 kV ble gjennomført i 1921 etter at den første ledningen fra Oltedal var bygget om. Etter dette hadde stasjonen to inngående ledninger for 50 kV spenning og tre transformatorer, hver på 6000 kVA. Senere er kapasiteten økt ytterligere, og i 1959 hadde stasjonen i alt seks transformatorer på til sammen 58 500 kVA. Da hadde stasjonen blitt utvidet for å ta imot kraften fra Lyse kraftverk som de første årene fra 1953 ble levert via Tronsholen transformatorstasjon i Sandnes. Senere er antallet transformatorer redusert til tre stykker som transformerer fra 50 til 10 kV.

I 1957 ble det tatt i bruk en ny innføringsstasjon på Ullandhaug, og Lysekraften kunne da føres med 132 kV spenning helt frem til bygrensen, der den ble nedtransformert til 50 kV og sendt videre i kabel til Mosvatnet. Samtidig ble luftledningene fra Oltedal erstattet med kabel fra bygrensen ved Auglend til Mosvatnet. Elektrisitetsverket i Stavanger hadde helt fra starten av ambisjoner om å bruke jordkabler i stedet for luftledninger, og fra transformatorstasjonen ved Mosvatnet gikk det i 1959 ut hele 26 høyspentkabler.

Kontrollrommet ved Mosvatnet fikk i 1954–1955 en del nye tavler og måleinstrumenter i forbindelse med bygging av Ullandhaug transformatorstasjon. Mosvatnet var betjent helt til denne funksjonen ble flyttet til Ullandhaug en tid etter at denne ble satt i drift.

Det gamle bygget inneholder i dag et oppgradert 50 kV-anlegg. I et større tilbygg fra 1953 er det nytt 10 kV-anlegg med kontrollrom, batterirom og verksted. Et fremtidig 50 kV-rom i tilbygget er innredet for undervisning av lærlinger.

Den gamle hovedbygningen på Mosvatnet transformatorstasjon er tegnet av stadskonduktør (bygningssjef i Stavanger) Michael Eckhoff, som også tegnet kraftstasjonen i Oltedal. Det er arkitektoniske likhetstrekk mellom transformatorstasjonen og kraftstasjonen, noe som det finnes flere eksempler på fra den tidlige kraftutbyggingen.

Stasjonen med verksted hadde til å begynne med en grunnflate på 8,5 m x 25,5 m. Allerede i 1913 ble det bygget til en ny fløy med egen bolig for vaktmann ved stasjonen. Da det måtte settes inn nye og større transformatorer for å betjene kraften fra Flørli, ble verkstedet utvidet, og det ble anskaffet en ny og større løpekran. Taket på verkstedet måtte heves, og transportgangen for transformatorene ble endret slik at disse ble kjørt på en utvendig skinnegang fra verksted til de enkelte cellene. Videre ble apparatanlegget for 6 kV utvidet med et langsgående lavt utbygg mot sør.

Fra 1946 ble stasjonen utvidet seks meter vestover for å skaffe plass til to nye transformatorer og flere utgående kabler, og rundt 1950 ble den igjen forlenget for ytterligere to transformatorer. I 1953 ble det tatt i bruk et større tilbygg som inneholdt lager, transformatorverksted og kontorer for driftsavdelingene, samt bygningsteknisk avdeling.

Den monumentale hovedbygningen i tre etasjer har et nyromansk preg. Forlengelsene mot vest fra slutten av 1940-tallet har samme stil som den eldste delen fra 1909, og fra utsiden er det ikke lett å se hva som er første byggetrinn. Hovedbygningen er oppført i teglstein med pussete fasader, flatt tak og krenelering av takgesimsen. Fasaden mot sør og nord er inndelt i lisener, og har regelmessig plasserte rundbuete vinduer. På sørfasaden er det inntak for ledninger i tredje etasje. Nordfasaden har ti store jernporter inn til transformatorcellene.

Både verkstedfløyen og den lave tverrfløyen med bolig for vaktmann har et nyklassisistisk preg. De er murt i upusset teglstein med rundfuger og profilerte gesimser. Boligen har saltak med liten svai, og over inngangsdøren er det et buet overstykke med et planterelieff. Det store tilbygget vinkelrett på hovedbygningen har et nøkternt, men gjennomført arkitektonisk uttrykk. Det er oppført i tegl, og fasadene er seksjonert med betongpilastre. Opprinnelige vinduer mellom pilastrene er murt igjen.

I 1994–1995 ble murkonstruksjonene på anlegget rehabilitert med kalk/ sement og silikatmaling. Fasadene er malt i en lys rød-oker farge, med lysegrå pilastre på tilbygget. Porter til transformatorcellene, vindusrammer og metallbeslag er mørk gråblå.

Mosvatnet var den første transformatorstasjonen i Stavanger, og representerer en tidlig fase av kommunal elektrisitetsforsyning. De eldste fjernledningene fra Oltedal til Stavanger er lagt om eller bygget om, og stasjonen er derfor det som er igjen av det første overføringsanlegget til byen. Elektrisiteten var viktig for byutviklingen og hermetikkindustrien tidlig på 1900-tallet, og transformatorstasjonen ved Mosvatnet var i nesten femti år den eneste for forsyning av strøm til Stavanger by.

Stasjonen har i løpet av de vel hundre årene den har vært i drift, blitt utvidet og bygget om en rekke ganger – i takt med økt kraftforbruk. Dette gjenspeiles også i arkitekturen. Den monumentale hovedbygningen fra 1909 med forlengelsene mot vest fra slutten av 1940-tallet har i stor grad bevart opprinnelig form og fasadedetaljer. Det er denne delen av anlegget som er vurdert som verneverdig i kulturminneplanen for Stavanger. Verdt å nevne her er kontrollrommet, som ikke lenger er i bruk, men der det er bevart gamle tavler og måleinstrumenter. Det store tilbygget mot nord fra 1953 er et tidstypisk eksempel på etterkrigstidens nøkterne, men gjennomførte industriarkitektur. Boligen for vaktmann er også interessant, da den sier noe om at det var viktig med vakt på stasjonen. Boligen er i dag et hyggelig møtested for pensjonister i Lysekonsernet.

Mosvatnet transformatorstasjon ble bygget for å ta imot kraft fra Oltedal kraftstasjon fra samme tid. Kraftstasjonen er et av de 27 anleggene av nasjonal kulturhistorisk verdi som er presentert i prosjektet ”Kulturminner i norsk kraftproduksjon” fra 2006.

Transformatorstasjonen ligger i friluftsområdet Mosvatnet–Vålandsskogen, som er et yndet turområde med sti rundt Mosvatnet. Like inntil stasjonen ligger dessuten Gamlingen svømmestadion med utendørs, helårsåpent svømmebasseng. Transformatorstasjonens beliggenhet sentralt i byen gjør at den kan oppleves av mange.