Sengjanes

I 1908 ble Aktieselskapet Tyssefaldenes første kraftstasjon – Tysso I – satt i drift i Tyssedal. Dette var stasjonens første byggetrinn av en utbygging som pågikk frem til 1918. Senere er det etablert flere kraftverk som utnytter vannressursene fra den sørvestre delen av Hardangervidda. Ett av disse er Tysso II, og i den forbindelse ble også Sengjanes transformatorstasjon bygget.

Allerede i 1928 fikk Tyssefaldene konsesjon for å bygge ut den øvre delen av Tyssovassdraget, men det skulle gå nesten 40 år før kraftverket Tysso II ble satt i drift. Under andre verdenskrig gjorde tyskerne et mislykket forsøk på å bygge ut, og på 1960-tallet ble utbyggingen omsider gjennomført av Tyssefaldene.

Kraftverket samler vann fra et stort nedbørfelt som ligger 1300-1400 meter over havet, og utbyggingen medførte omfattende dam- og tunnelarbeider. Selve kraftstasjonen ligger 450 meter inne i fjellet i Skjeggedal. Med Tysso II ble Tyssefaldenes kraftproduksjon doblet, men det førte også til at tvillingfallene Tyssestrengene og den mektige Ringedalsfossen gikk tapt.

Samtidig med denne utbyggingen ble det strukket en 300 kilovolts kraftledning fra Skjeggedal til Røldal. Denne forbindelsen knyttet Tyssefaldene – og dermed Odda-samfunnet – til det som den gang het samkjøringsnettet. Tysso II og tilknytningen til samkjøringsnettet var viktig for fabrikkene i området, som nå fikk muligheter til å eksupdere. Tyssefaldenes eiere var på den tiden de tre store bedriftene i Tyssedal og Odda: DNN Aluminium, Det Norske Zinkkompani og Odda Smelteverk, som alle drev kraftkrevende industri.

Med samkjøringsforbindelsen kunne kraft fra Tyssefaldene for første gang også føres ut av regionen, for øvrig 50 år etter at Tyssefaldenes generaldirektør Ragnvald Blakstad foreslo å føre kraft over Hardangevidda fra vest til øst gjennom en ”elektrisk hovedvei”.

Fra Tysso II ble det strukket en 66 kV-ledning til en ny transformatorstasjon på Sengjanes ved den gamle kraftstasjonen nede i Tyssedal. Dette var en del av Tyssefaldenes 66 kV-nett (dagens regionalnett), som ble bygget ut på 1960-tallet. Stasjonen erstattet Mågeli transformatorstasjon som lå i nærheten, bygget i forbindelse med Mågeli kraftstasjon fra 1956. Da Tysso II og Sengjanes transformatorstasjon ble satt i drift, kunne Odda-samfunnet endelig gå over fra strøm med 25 til 50 perioder (hertz), og det ble slutt på at lyset blinket.

Sengjanes ble sammen med resten av Tyssefaldenes nett, solgt til Odda Energi AS, med overtakelse 1.1.2011.

Sengjanes transformatorstasjon ble satt i drift i 1967, og tok imot 50-perioders strøm med en spenning på 66 kV fra kraftstasjonen Tysso II. Til å begynne med ble det levert strøm til DNN Aluminium i Tyssedal (nedlagt i 1981, i dag Eramet) og til allmenn forsyning lokalt i Tyssedal og Odda.

Selv om Odda-samfunnet gikk over til 50-perioders strøm i 1967, var det fortsatt fabrikker som trengte 25-perioders strøm, og den ble levert fra den gamle kraftstasjonen. Etter et rørbrudd i 1980 var kun ett av de fem rørene ned til Tysso I i bruk, og for å produsere nok 25-perioders strøm, ble det montert to omformere i Tysso I. De omformet 50-perioders strøm som ble levert fra Sengjanes transformatorstasjon til 25-perioders, som så ble sendt ut til fabrikkene. Dette fortsatte også etter at kraftproduksjonen ved Tysso I stanset for godt i 1989. Tyssefaldene leverte 25-perioders strøm til Det Norske Zinkkompanis fabrikker (i dag Boliden) på Eitrheim frem til 1989, og til Odda Smelteverk frem til 1996.

Sengjanes transformatorstasjon har i dag forbindelser i flere retninger gjennom luftledning og kabel. Det er 66 kV-forbindelser direkte til kraftstasjonene Mågeli og Oksla, og til Stanavegen transformatorstasjon like ved. Videre er det 66-, 22- og 12 kVforbindelser, enten direkte eller via andre transformatorstasjoner, til fabrikker i Tyssedal og Odda. Det leveres også strøm til allmenn forsyning.

Stasjonen har fire transformatorer; to for 66/12 kV, én for 66/22/12 kV, og en mindre for 22/12 kV. Det er bryteranlegg for 66, 22 og 12 kV. Frem til 1989 ble stasjonen styrt fra kontrollrommet inne i den gamle kraftstasjonen, og deretter fra Tyssefaldenes nye driftssentral, som ble innredet i de øverste etasjene i Tysso I.

På bygningens nordside er det et tilbygg som ble satt opp i forbindelse med at NVE Statskraftsverkene satte i drift Oksla kraftverk i 1980. Det inneholder et muffehus (overgang mellom kabel og luftledning) som knytter Oksla til 300 kV-nettet i området. Dette anlegget eies i dag av Statkraft, og det har ingen funksjonell forbindelse med Sengjanes transformatorstasjon.

Transformatorstasjonen på Sengjanes er tegnet av arkitekt Geir Grung, mens ingeniør Chr. Fr. Grøner stod for konstruksjonstegningene. På 1960- og 1970-tallet fikk Grung flere oppdrag for kraftprodusenter på Vestlandet, blant annet Tyssefaldene og Norsk Hydro. På den tiden drev Grung arkitektkontor sammen med Georg Greve, som blant annet hadde flere oppdrag for Oslo Lysverker. Grung og Greve jobbet visstnok helt adskilt med sine prosjekter.

På slutten av 1950-tallet hadde Geir Grung vært på studietur i Asia, deriblant i Japan, og transformatorstasjonen på Sengjanes er tydelig inspirert av den kraftfulle, japanske betong-arkitekturen som utviklet seg der i etterkrigstiden. Mye av det formale grunnlaget var hentet fra den tradisjonelle japanske trearkitekturen, men betong som bygningsmateriale åpnet for større dimensjoner og dynamiske konstruksjoner.

Transformatorstasjonen er plassert oppe på berget bak den gamle kraftstasjonen ved Sørfjorden. Bygningen har en lukket form, og er satt sammen av klare og enkle volumer og flater. I Statkrafts tilbygg på nordsiden av stasjonen er dette formspråket videreført. Bygningen er oppført i plasstøpt betong med spor etter forskalingsbord i de kremfargede ytterveggene. På bygningens fasade front mot fjorden ”svever” en stor, vertikal betongskive, og hovedvolumet krones av et spenstig konkavt tak som krager ut over vegglivet. Dette ”pagodetaket” var ett av de første som ble bygget i Norge. Hele bygningen har et kraftfullt uttrykk, noe som også blir forsterket av den ubeskjedne plasseringen over den gamle kraftstasjonen tegnet av Thorvald Astrup og Victor Nordan.

Grung fikk, som nevnt, flere oppdrag for Tyssefaldene. Han tegnet også portalbygget til kraftstasjonen Tysso II,som ligger langt inne i fjell i Skjeggedal. Portalbygget har kraftige dobbeltsøyler og dragere av ubehandlet betong, og vokser nærmest ut av den bratte bergveggen.

Stanavegen transformatorstasjon fra 1986 nede i Tyssedal er også Grungs verk. Den er, i likhet med Sengjanes, orientalsk inspirert, men har en mer småskala og differensiert utforming. Omtrent samtidig med dette tegnet han Tyssefaldenes nye kontorlokaler og driftssentral i den gamle kraftstasjonen. Grung har også satt sitt preg på Tyssefaldenes eget hotell i jugendstil. Det er opprinnelig fra 1913, og Grung medvirket til moderniseringen fra slutten av 1960-tallet.

Geir Grungs oppdrag for Tyssefaldene og Norsk Hydro på 1960- og 1970-tallet resulterte i flere verk med impulser fra den japanske betongarkitekturen som utviklet seg i etterkrigstiden. Grungs arkitektur karakteriseres ofte av storlinjede bygg med spenstige former og bygningsledd, og detaljer i kraftige dimensjoner. Sengjanes transformatorstasjon er med sin ”svevende” fasade og konkave ”pagodetak” et godt eksempel på Grungs kraftfulle arkitektur.

Stasjonen ligger i et område med flere særpregede og representative bygninger knyttet til produksjon og distribusjon av elektrisk kraft fra flere epoker. Her finner vi Stanavegen transformatorstasjon tegnet av Grung, Astrup/Nordans kraftstasjon Tysso I med Grungs nye inngangstårn til Tyssefaldenes kontorlokaler, Eyvind Moestues transformatorstasjon fra 1949, portalbygget til Oksla kraftstasjon fra 1980, og til slutt en liten transformatorkiosksom representerer de mer anonyme bygningene innen feltet.

Sengjanes transformatorstasjon var en del av Tysso II-utbyggingen, som var viktig for strømforsyningen til Odda-samfunnet. Det var i forbindelse med denne utbyggingen at Tyssefaldene ble tilknyttet samkjøringsnettet, og Odda-samfunnets elektriske isolasjon var over. Ikke minst var overgangen fra 25- til 50-perioders strøm i 1967 en milepæl.