Smestad

Det var hovedstadens behov for krafttilførsel fra de store vannkraftkildene på Rjukan som var den avgjørende årsaken for etableringen av Smestad transformatorstasjon. I 1921 inngikk staten en kontrakt med A/S Rjukanfoss om levering av kraft, og samtidig dannet Oslo, Buskerud og Drammen det såkalte ”Interessentskapet for kraftoverføring fra Rjukan”. Interessentskapet kjøpte så den kraftmengden som staten leide fra A/S Rjukanfoss, og av denne skulle Oslo ha om lag 13 000 kW.

En ledning fra Rjukan til Oslo ble deretter bygget av staten, i et økonomisk samarbeid med interessentskapet. Ved bygrensen måtte det bygges en stasjon for nedtransformering til fordelingsspenning i Oslo. Den 18. desember 1921 besluttet derfor Kristiania Elektrisitetsverk å kjøpe en parsell av eiendommen Søndre Huseby til tomt for transformatorstasjonen for 345 360 kroner. Byggearbeidene ble satt i gang tidlig i 1922, og stasjonen, med adresse Noreveien 26, ble satt i drift 12. november samme år.

I denne perioden satte staten også i gang en storstilt utbygging av de store Norefallene i Buskerud, og herfra skulle det bygges ledninger mot henholdsvis Flesaker–Tønsberg og Oslo ^{For ytterligere omtale av Nore-utbyggingen og overføringene derfra: se beskrivelsene av ledningen Nore–Oslo og Flesaker transformatorstasjon}, med den rekordhøye spenningen 132 kV. For Oslos vedkommende passet det best å ta i mot kraften på Smestad, og det ble derfor besluttet å utvide stasjonen. Utbyggingen skjedde i direkte forlengelse av Smestad 1 og var ferdig i tide til å ta i mot Norekraften 30. september 1928. Det ble også bygget et fasekompensatorhus på nabotomten i Noreveien 24, samt et kjølehus for transformatorene. Stasjonen ble ved denne anledning dimensjonert for å kunne ta i mot også fremtidige kraftleveranser vestfra.

Med overføringene fra Rjukan og Nore ble elektrisitetsverkene i det sentrale Østlandsområdet sterkt integrert i et sammenhengende overføringssystem. Systemintegrasjonen medførte langt strengere krav til samordnet drift enn tidligere, både av tekniske årsaker og driftssikkerhetshensyn. I forbindelse med idriftsettelsen av Nore påla NVE derfor avtakerne av Norekraft å ansette en samkjøringssjef som skulle koordinere denne driften. En samkjøringssjef ble deretter valgt, og driftssentralen som skulle koordinere og overvåke dette samarbeidet ble lagt til Smestad, og plassert øverst i tårnbygningen lengst nordøst i Noreveien 26. Fra 1. januar 1938 ble også staten, gjennom NVE, medlem av Foreningen Samkjøringen.

I denne perioden bygget Oslo Elektrisitetsverk også åtte pent beliggende funksjonærboliger på stasjonstomten. Hver av disse boligene var todelte og beregnet for én familie i hver del.

Noreveien 26 ble oppført som mottakerstasjon for Oslo, og tilhørte derfor Oslo Elektrisitetsverk (senere Oslo Lysverker, Oslo Energi, Viken Energinett, Hafslund Nett). I tillegg fungerte deler av bygningen i mange år som lager for Sivilforsvaret. I 2004 kjøpte Statnetts pensjonskasse bygningen, og den leies i dag ut til Hafslund Nett AS, som blant annet driver en mindre transformatorstasjon i den eldste delen fra 1922.

Noreveien 24 har i alle år vært statens bygg, og i 1950 ble det satt opp et størrepåbygg plassert vinkelrett på det gamle fasekompensatorhuset. Noreveien 24 fungerer i dag som kontorer for Statnett SF.

I Noreveien 22 ble det i 1951 oppført et bygg med garasjeanlegg for Noreveien 24 i underetasjen, og med verksteder i første og andre etasje. Bygningen fikk også et anneks som ble benyttet til hybler og som sovebrakke for bakvakter på driftssentralen og andre arbeidere som trengte overnatting. Det var også en smie i tilknytning til dette bygget. Verkstedene og hybelbrakka er nå bygget om til kontorer for Statnett, mens garasjen i dag fungerer som lager.

På 1970-tallet fikk foreningen ”Samkjøringen av kraftverkene i Norge” sitt nye administrasjons- og kontorbygg i Husebybakken 28, i direkte tilknytning til Smestad transformatorstasjon. Bygget ble prosjektert i 1972, grunnsteinen ble lagt ned i 1974, og fra 1. april 1976 var bygningen klar til å tas i bruk. Det var opprinnelig Oslo Lysverker som eide grunnen der det nye administrasjonsbygget ble plassert, og de hadde også kontorer i en fløy av bygningen i en periode frem til 1997. I dag holder Statnetts administrasjon til i bygget.

Da Smestad ble satt i drift i 1922, transformerte stasjonen Rjukankraften nedfra 60 til 30 kV for viderefordeling i Oslo. Det ble satt inn fasekompenseringsanlegg og to transformatorer, begge på 10 000 kVA og med forsert luftkjøling. Kraften kom inn i tårnbygget over to trefaseoverføringer til hver sin transformator. I årene som fulgte ble det satt inn nye transformatorer og bygget kabler til Skøyen, Tøyen og Ullevål, samt luftledning koblet til Aker Elektrisitetsverks fjernledning ^{For mer informasjon om denne ledningen: se beskrivelse av Tonsen transformatorstasjon} rundt hovedstaden. Fra 1928 tok Smestad imot 132 kV-ledningen fra Nore. Det ble i første omgang installert tre transformatorer, hver på 28 MVA, som fordelte kraften til både Oslos 33 kVnett og Akers 47 kV-nett. Det ble også satt inn to fasekompensatorer, hver på 12 MVAr. Det eldste anlegget ble i tillegg oppgradert i 1932.

Utover i 1940-årene ble transformatorkapasiteten gradvis utvidet slik at Smestad stod klar for å ta imot den andre overføringen fra Nore. Samtidig bygget også Oslo Lysverker ut sitt anlegg, og fra slutten av 1950-tallet ble dette gradvis f lyttet vekk fra sin opprinnelige plassering og over i et nytt anlegg ikke langt unna. Det ble da også bygget kabel fra statens anlegg på Smestad over til Oslos nye anlegg. Dette førte etter hvert til at statens transformatorer på Smestad ble overflødige, og anlegget ble derfor gradvis bygget ned. I løpet av første halvdel av 1980-tallet hadde Smestad blitt redusert til en ren 132-kilovolts koblingsstasjon.

I dag driver Hafslund Nett AS en mindre 47-kilovolts transformatorstasjon i bygningen de leier fra Statnetts pensjonskasse i Noreveien 26. Av Statnetts anlegg er det imidlertid svært lite igjen, og dette anlegget er i dag praktisk talt uten funksjon. Statnett eier 132 kV-ledningen fra Nore og ned til endemasten på Smestad, og i forbindelse med dette står det også oppført et lite koblingsanlegg med effektbryter, strøm- og spenningstransformator og skillekniv. Koblingsanlegget er sløyfet ut, men kan ved behov kobles til Hafslunds nærliggende 300-kilovolts transformatorstasjon.

Den eldste delen av Smestad transformatorstasjon i Noreveien 26 ble bygget og satt i drift i 1922. Arkitekter var Carl og Jørgen H. Berner, med ingeniørene Bonde og Normann som bygningstekniske konsulenter. Bygningen dekket opprinnelig en grunnflate på 751 m2, og var en murbygning med kjeller, to etasjer og loft, samt et tårnbygg i én ekstra etasje. Bærende konstruksjoner og etasjeskillere ble bygget i betong.

Utvidelsen som ble satt i drift i 1928 ble bygget i direkte tilknytning til, og delvis som en utvidelse av, den eksisterende bygningsmassen. Bygningen er av jernbetong og tegnet av arkitekt Jørgen Berner. Den ble oppført av Oslo Elektrisitetsverks egne arbeidere, og etter Elektrisitetsverkets planer og beregninger. Bygningen dekker et areal på 1069 m2, og består av to etasjer samt to tårnetasjer mot nordøst.

Hele 1920-tallsanlegget er utført i nyklassisistisk stil, med fasader av teglsten med lys murpuss, og kan til en viss grad minne om en større utgave av Skollenborg transformatorstasjon sør for Kongsberg. Verdt å merke seg er de to tårnene, pilastrene, tempelgavlene og de ulike balkongene. Øverste etasje i tårnbygget fra 1928, der både Oslo Elektrisitetsverk og Foreningen Samkjøringen i mange år hadde sin driftssentral, hadde tidligere et meget karakteristisk glasstak. Glasstaket har imidlertid senere blitt bygget om.

Ved utvidelsen i 1928 ble det også bygget et fasekompensatorhus i Noreveien 24. Dette bygget er utført med samme stil og materialbruk som resten av stasjonen, men har noe renere linjer og enklere utforming. Bygningen har tre etasjer, samt en loftsetasje som kappes av saltaket. I 1950 ble det oppført et tilbygg plassert vinkelrett på fasekompensatorhuset. Tilbygget var på seks etasjer pluss loft, med en grunnflate på 15x23 meter, og ble utført med samme fargevalg, materialer og stilistiske hovedtrekk som resten av anlegget, men med en noe enklere fasadeutforming tilpasset sin tids byggeskikk. Arkitekt for tilbygget var Carl Christian Berner. Bygningstekniske konsulenter var firmaet Ringnes og Selvaag.

Statnetts administrasjonsbygg i Husebybakken 28 ble tegnet av arkitekt Geir Grung på oppdrag fra Samkjøringen. Bygget er kvadratisk med åpen plass i sentralområdet, slik at kontorfløyene får lys fra begge sider. Fasadene preges av prefabrikkerte dragere i hvit betong skutt frem foran vindusbåsene i hver av de tre etasjene. I hjørnene er det søyler og ventilasjonstårn i betong støpt på stedet. Bygningen er, som typisk for Grung, utført med enkle, rene konstruksjoner i solide materialer.

Noe av det første man legger merke til når man besøker Smestad transformatorstasjon, er den monumentale arkitekturen. Bygningene i Noreveien 24 og 26 er tidstypiske eksempler på 1920-tallets nyklassisisme, og fremstår som monumentale samtidig som særlig Noreveien 26 har stor detaljrikdom. Ikke minst er de to tårnbygningene med på å prege bygningens uttrykk. I kombinasjon med Geir Grungs kontor- og administrasjonbygg fra midten av 1970-tallet gir dette et inntrykk av hele Smestadplatået som et område preget av en gjennomtenkt og god arkitektur, utformet av noen av sin tids mest fremtredende arkitekter.

Det var overføringene til hovedstaden fra Rjukan og Nore i henholdsvis 1922 og 1928 som dannet grunnlaget for etableringen av Smestad transformatorstasjon. Disse ledningene fremstår begge som helt unike teknologihistoriske pionerprosjekter, med utfordrende ledningsbygging i værhardt norsk høyfjellsterreng. Rjukanledningen var hele 144 km lang og passerte fjellområder i over 1100 meters høyde. Dette var også landets første ledning med strømførende liner av stålaluminium (FeAl). Den nesten like lange Noreledningen ble bygget i en trasé som krysset Norefjell, med bratte nedstigninger mot Eggedal og Krøderen. Også spennet over innsjøen Krøderen var i sin tid et ikke ubetydelig stykke ingeniørkunst.

Idriftsettelsen av Smestad transformatorstasjon og ledningene fra Rjukan og Nore markerer et tidsskille innen samkjøring og systemintegrasjon i norsk kraftoverføring. Mens de fleste elektrisitetsverkene i det sentrale Østlandsområdet tidligere bare hadde vært forholdsvis løst knyttet til hverandre, ble de nå sterkt integrert i et sammenhengende overføringssystem. Dette førte også til opprettelsen av Foreningen Samkjøringen i 1932, med driftssentral på Smestad. I driftsentralen satt lastfordelere fra både Samkjøringen og Oslo Elektrisitetsverk. Over en stor halvsirkelformet tavle kunne de følge det samkjørende nettet i Oslo og på resten av Østlandet, og herfra kunne de blant annet fordele nettets belastning, regulere spenning og frekvens, samt gjennomføre inn- og utkoblinger av nettgrupper.

Nevnes må også kommunikasjonssystemet som var en helt avgjørende forutsetning for at samkjøringen kunne fungere optimalt. Da driftsentralen på Smestad ble opprettet, baserte de fleste elektrisitetsverkene seg på driftstelefoner mellom to punkter eller ordinær rikstelefon. Dette systemet var imidlertid verken pålitelig eller effektivt nok, og man fikk derfor etter hvert en overgang til høyfrekvent telefoni, det vil si telefoni direkte over høyspentledningene. På denne tiden var dette svært ny og innovativ teknologi. De første høyfrekvenslinjene inn til Smestad ble bygget fra Årlifoss/Rjukan og Nore.

I 1976 kunne som nevnt Samkjøringen av kraftverkene i Norge ta i bruk sitt nye kontorbygg ved siden av den gamle transformatorstasjonen på Smestad. I dag har Statnett SF sitt hovedkontor i dette bygget. Dette er med på å gi området rundt Smestad transformatorstasjon økt verdi som et helhetlig kraftoverføringsmiljø.