Boris Gleb – Kirkenes
Kraftledningen mellom Boris Gleb i Russland og Kirkenes representerer et unikt kraft- og industrisamarbeid mellom øst og vest, midt under den kalde krigen. Ledningen ble bygget som en konsekvens av akutt kraftmangel i området, og anleggsarbeidet ble derfor utført i rekordtempo.
Pasvikelva går langs riksgrensen mellom Norge og Russland – med ett unntak: den lille enklaven Boris Gleb på omkring seks kvadratkilometer, like sør for Kirkenes. Årsaken til at dette området ble en del av Russland har sin bakgrunn i misjonæren Trifon av Petsamo, som bygget en kirke for skolte-samene på vestsiden av elva på 1500-tallet. Grenseområdet langs Pasvik-elva har en tradisjonsrik og spennende bakgrunn som møteplass for forskjellige folkeslag. Her har skoltesamer, samer, russere, finner og nordmenn opp gjennom historien møttes og utvekslet erfaringer, språk og andre kulturuttrykk. Også i vår moderne energihistorie utmerker dette seg som et område med et unikt samarbeid på tversav landegrenser og ulike kulturer.
I 1957 ble det sluttet avtale mellom Sovjetunionen og Norge om deling og utnyttelse av fallene i Pasvikelva, og fallstrekningene i grenseelva ble delt med ca 30 meter fallhøyde til hvert land. I Sovjetunionen startet byggingen av kraftverket i Boris Gleb i 1960. Dette kraftverket utnytter de nederste 12 meterne med fallhøyde i grenseelven, samt åtte meter fall i Skoltefossen, som ligger helt på russisk område. AS Hafslunds datterselskap Norelektro stod for utbyggingen, og norske firmaer førte også opp en rekke boliger, et butikksenter og en skole for russerne. I forbindelse med transport av arbeidere og materiell til og fra kraftverket, måtte man krysse grensen mellom Norge og Sovjet. Dette var ordnet gjennom en spesial-avtale, og foregikk uten problemer.
Den første ledningen som ble satt i drift i området, ble bygget fra norsk side over til Boris Gleb for å forsyne russerne med byggestrøm. Allerede to år senere, i 1962, da Boris Gleb kraftverk stod klar til drift, kunne Varanger Kraftlag koble strøm derfra over på sitt kraftnett. Kvoten som Varanger Kraftlag fikk kjøpe fra Boris Gleb var imidlertid på bare 1000 kilowatt, og avtalen bestod i 2,5 år.
Fra høsten 1970 ble det igjen overført en mindre kraftmengde fra Boris Gleb til Norge. Selv om Skogfoss kraftverk nå hadde blitt satt i drift, hadde tørrår med lite vann i Pasvikelven ført til kraftmangel. Varanger Kraftlag fikk derfor overføre elektrisitet fra Boris Gleb til Kirkenes over en 22 kV-ledning. Det skulle imidlertid raskt vise seg at heller ikke denne overføringen tilførte nok kraft til Øst-Finnmark, og ledningen skulle derfor raskt komme til å bli skiftet ut til fordel for et større prosjekt.
Gjennom etterkrigstiden hadde Norgeskraftforsyning blitt kraftig bygget ut, og situasjonen rundt omkring i landet så relativt lys ut. Et unntak i dette bildet var imidlertid Øst-Finnmark, som på grunn av flere tørrår og utsatte kraftutbyggingsprosjekter var i akutt kraftmangel. Området var på denne tiden heller ikke tilknyttet resten av det norske samkjørende kraftoverføringsnettet. For å løse denne umiddelbare krisen inngikk derfor NVE-Statskraftverkene en kontrakt med det sovjetiske firmaet Energomachexport om kjøp av 10 MW, 60 GWh per år, fra Sovjetunionen. Kontrakten ble undertegnet den 1. oktober 1971, og det ble umiddelbart satt i gang bygging av en ca 10 km lang 154 kV-ledning over grensen og inn til Kirkenes. Der kunnekraften selges videre til Varanger Kraftlag og A/S Sydvaranger.
Byggingen av ledningen Boris Gleb– Kirkenes ble utført i rekordtempo. Det hastet med å få ledningen og koblingsanleggene ferdige før is og snø satte inn for alvor, og for å skaffe distriktet kraft til vinteren. På russisk side hadde man en spenning på 154 kV, og transformering fra et så spesielt nivå kunne se ut til å være et problem, men det viste seg at Statskraftverkene tilfeldigvis hadde en transformator med passende omsetningsforhold liggende klar til bruk. Allerede 20. desember samme år var ledningen klar til å bli satt under spenning, og etter en måneds prøvedrift ble den offisielt satt i drift 27. januar 1972.
Til å begynne med var strømmen fra russisk side ikke av samme kvalitet som den norske, og på grunn av variasjoner i frekvensen fikk man problemer med en del elektroniske motorer, klokker og andre ømfintlige apparater. Disse problemene er imidlertid et tilbakelagt stadium i dag. Den store forbedringen skjedde i 1985, da Statskraftverkene gjennomførte en ombygging i Boris Gleb. Av tekniske årsaker er det ikke mulig med synkron samkjøring av det norske og det russiske samkjøringsnettet. Konsekvensen ble da at ved import fra Sovjetunionen måttenettet i Finnmark deles av og Øst- Finnmark kobles fra den øvrige norske samkjøringen. Under ombyggingen ble derfor arrangementene i kraftverket lagt om, slik at ett aggregat ble ført over på det norske samkjøringsnettet.
Til tross for enkelte problemer knyttet til språk- og kulturforskjeller ble arbeidet utført på meget kort tid, og den 30. november var ombyggingen ferdig. Ved markeringsseremonien for ferdigstillelsen kunne Statskraftverkene overrekke sine russiske kolleger en skifertavle med den russiske inskripsjonen: ”Med takk for godt samarbeid til felles nytte for våre to land”. Holmestad & Strandem, i Fossekallen 1-2/1986: 32
Ledningen mellom Boris Gleb og Kirkenes er 10,7 km lang, med 8,6 km beliggende i Norge og de resterende 2,1 km i Russland. Mastene er av kreosotimpregnert rundtømmer med ståltraverser, og linene er utført med FeAl 150-22/7. Det står totalt 79 mastepunkter, fordelt på 16 master i Russland og63 master i Norge. Hele ledningen ble bygget av entreprenøren AS Linjebygg.
Opprinnelig var ledningen koblet rett på det russiske nettet, men etter en ombygging av arrangementene i kraftverket i 1985 ble ledningen en del av det norske sentralnettet. Det stod linjebrytere på både norsk og russisk side frem til 2000-tallet, da man rev den russiske bryteren og gikk over til felles brytefelt på norsk side.
Fra Kirkenes går den første delen av ledningen rett sørover, frem til den krysser sundet mellom Andrevatn og Tredjevatn sør for Kirkenes. Videre fortsetter ledningen i en mer sørøstlig retning mot den russiske grensen og Boris Gleb. Inne på russisk side går den like ved Boris Gleb kapell, og fortsetter inn til kraftverket ved Pasvik-elva.
Ledningen går hovedsakelig i skogs-terreng, og ellers over mindre berg, knauser og åser. De høyeste områdene ligger om lag 100 m.o.h. Tremastene som benyttes er forholdsvis godt kamuflert i skogsterrenget, men blir mer dominerende i ledningens høyere-liggende områder.
Pasvikelva er blant landets mest regulerte vassdrag. På strekningen fra innsjøen Enare i Finland til Kirkenes er det hele syv kraftverk. Fire av disse ligger på grensen mellom Norge og Sovjet, og representerer et unikt industrisamarbeid mellom øst og vest. Det er nå over 50 år siden at de første avtalene ble inngått mellom Finland, Sovjetunionen og Norge om regulering av vannressursene fra innsjøen Enare, og mellom Sovjetunionen og Norge om utnyttelse av fallstrekningene i grenseelva i Pasvik, og det er nesten 40 år siden ledningen Boris Gleb–Kirkenes ble satt i drift. Disse hendelsene skjedde i en tid preget av konfrontasjon mellom øst og vest, der det politiske klimaet var meget nær frysepunktet. Likevel har samarbeidet om kraftutveksling mellom Norge og Sovjetunionen (og senere Russland) hele tiden blitt betegnet som effektivt og mer eller mindre problemfritt. Den russiske befullmektigede for regulering av Enare, Vitalij N. Meshkov, beskrev i ettertid dette samarbeidet som en nesten utenkelig hendelse under den kalde krigen, og oppsummerte det hele på denne måten: ”Her i nordenden av Europa var vi – vassdragsutbyggere og energiprodusenter – de første som knyttet tette internasjonale kontakter som førte til at ”jernteppet” her ble gjennomsiktig”. Meshkov, Kotkasaari & Josefsen 1999: 19
Ledningen Boris Gleb–Kirkenes ble bygget på rekordtid. Fra kontrakten om kraftutveksling ble underskrevet tok det i underkant av tre måneder før ledningen stod klar til prøvedrift. En viktig årsak til det høye tempoet var at man ønsket å bli ferdig med anleggsarbeidet før den verste vinterkulda satte inn. I Pasvikområdet er januar vanligvis den kaldeste måneden, og temperaturen har flere ganger beveget seg ned mot nærmere 50 kuldegrader. En annen viktig årsak var den akutte kraftmangelen.
Øst-Finnmark ble ikke tilknyttet det samkjørende norske overføringsnettet før i 1974. I årene før dette var kraftforsyningen i området anstrengt og sårbar, og særlig tørrår førte til store energiunderskudd. Mangelen på elektrisk kraft var merkbar ikke bare i de private hjem, men også hos industribedrifter. Dette gjaldt spesielt gruveselskapet AS Sydvaranger, som trengte økt tilførsel av elektrisitet til sin drift. Det var derfor et akutt kraftbehov som ble dekket av overføringen fra Boris Gleb til Kirkenes. Kraftutbyggingen i Pasvikelva, og den økte energitilførselen, førte også med seg nye arbeidsplasser og økte skatteinntekter til området.
Relatert informasjon
Fra: Boris Gleb kraftverk
Til: Kirkenes transformatorstasjon
Fylke(r): Finnmark (2,1 km i Russland)
I drift: 1972
Lengde: 10,7 km (8,6 km i Norge)
Spenning: 154 kV
Nåværende eier: Statnett SF
Viktige momenter
- samarbeid med Sovjetunionen
- statens første ledning i Øst-Finnmark
- industriutvikling i Sydvaranger
- kaldt vinterklima i Pasvikdalen
- rekordrask ledningsbygging
- uvanlig spenningsnivå
Kilder
Litteratur:
- Aktieselskapet Hafslund (1973): Aktieselskapet Hafslund 1948-1973. Oslo.
- NVE: Fossekallen – Tidsskrift for NVE. Se bl.a. nr. 6/1971: 5, 2/1972: 16-18, 2/1974: 19, 10/1982: 4-5, 1-2/1986: 30-33, 7/1987: 8-11.
- Meshkov, Kotkasaari & Josefsen (1999): 40 år for felles arbeide i Pasvikvassdraget. Russland.
- Mikkelsen, Anstein (1988): Med lys over landet – Varanger Kraftlag gjennom 50 år. Vadsø: Varanger Kraftlag A/L.
- Ryvarden, Leif & Lauritzen, Per Roger (2005): Norges grense: fra Grisebåen til Barentshavet. Oslo: Cappelen.
Muntlige kilder:
- Kjell Arne Kjeldsberg, Statnett SF