Hasle – Borgvik
I dag er 420 kV normalt spenningsnivå ved nye utbygginger i sentralnettet. Da ledningen mellom Hasle i Østfold og Borgvik i Sverige ble satt i drift i 1963, var denne imidlertid med klar margin Norges første på dette spenningsnivået. Dette var også Østlandets første kraftforbindelse med utlandet.
I årene rundt 1950 ble det drøftet en rekke forslag til bygging av kraftforbindelser mellom Norge og Sverige, med videre forbindelse også til det danske nettet. Flere av forslagene hadde som utgangspunkt at ledningens endepunkt på norsk side skulle plasseres i Østfold. Blant annet ønsket NVEs direktør Fredrik Vogt å bygge ut en 120 kV-ledning mellom Glommaverkene og Jössefors. Svenskene og danskene syntes at dette forslaget var for smått, og foreslo i stedet at danskene skulle bygge en 220 kVledning fra Ulven i Oslo sørøstover til svenskegrensen. Svenskene skulle deretter finansiere en tilsvarende 220 kV-ledning videre til Trollhättan, og Norge skulle betale avgift for bruken av denne. Vogt var imidlertid skeptisktil om dette forslaget var av særlig verdi for Norge, og alle de tidligste planene ble i tur og orden lagt vekk. Det ble i stedet Sør-Trøndelag som ble arena for den første ordinære norske kraftoverføringsledningen til Sverige, da Nea–Järpströmmen ble satt i drift høsten 1960.
Planene om en overføring mellom Østfold og Sør-Sverige ble imidlertidtatt opp igjen i forbindelse med Tokke-utbyggingen tidlig på 1960-tallet,aktualisert av de mulighetene disse kraftverkene hadde for magasinering av sommerkraft og levering av vintertoppkraft. Samtaler mellom Statskraftverkene og Kungliga Vattenfallsstyrelsen i Sverige kom i gang, og man startet nettmodellmålinger for å undersøke stabilitetsforhold og valg av spenning på overføringen. Det foregikk også en viktig diskusjon om potensielle endepunkter i begge land.
Når det gjaldt endepunktet på norsk side, hadde A/S Hafslund allerede planer om en 300 kV-ledning fra Tegneby i Akershus til en transformatorstasjon på Navestad. I forbindelse med planene om en overføring til Sverige ble saken tatt opp på nytt, og i samarbeid med Hafslund ble stasjonen flyttet fra Navestad til Hasle for å få en bedre trasé for ledningen til Sverige og for å få bedre plass på selve stasjonstomten. NVE-Statskraftverkene overtok finansiering og bygging av hele transformatorstasjonen. Det svenske endepunktet for ledningen fra Hasle ble lagt til Borgvik i Värmland.
På dette tidspunktet hadde Sverige et samkjøringsnett på 420 kV, mens Norge var i ferd med å bygge ut sitt 300 kV-nett. Spørsmålet ble derfor hvorvidt man skulle bygge ledningen for 300 kV eller 420 kV, og dermed også på hvilken side av grensen transformeringen mellom disse spenningsnivåene skulle foregå. Statskraftverkene og Vattenfall ble enige om å dele utgiftene knyttet til selve transformeringen, slik at man kunne treffe avgjørelsen om spenningsnivå på overføringen kun ut fra tekniske synspunkter. Saken endte derfor slik at manvalgte 420 kV som spenning på ledningen, med transformering på Hasle. Hasle–Borgvik ble med dette Norgesførste kraftoverføring på dette spenningsnivået.
Byggingen av ledningen ble i all hovedsak gjennomført i 1962-63. Et av de største problemene under byggingen var at man ennå ikke hadde fristrekkutstyr, til bruk ved uttrekking av toppog faseliner. Fristrekkutstyr vil si at det på trommelplassen står en brems som linen trekkes gjennom. Her bremses det da tilstrekkelig til at linen ikke berører bakken når den blir vinsjet frem til den andre enden. Mangelen på fristrekkutstyr medførte mye arbeid med å legge under kvist og trevirke for å unngå at linene ble skadet når de ble dratt ut gjennom terrenget. Likevel ble det en del overflateskader på linene. Til tross for de rekordstore dimensjonene gikk arbeidet ellers stort sett uten særlige problemer. Den 20. august 1963 var alt klart, og Hasle transformatorstasjon og 420 kV-ledningen til Borgvik kunne settes i drift. Norge hadde altså brutt en ny barriere i spenningsnivå, kun to år etter at Tokke–Rød hadde blitt Norges første 300 kV-ledning.
Selv om forbindelsen Hasle–Borgvikvar sterk, utgjorde den en relativt ”tynn tråd” mellom de to tunge nettene i Sverige og Sør-Norge. Endringer i last på den ene eller andre siden førte til endringer i overført effekt på mellomriksforbindelsen. For å hindre både utfall pga. overlast og avvik fra avtalt kraftutveksling, ble det installert en effektmåling på ledningen i Hasle med overføring av måleverdiene til generatorene i Tokke kraftverk. Denne regulerte så ytelsen slik at overføringseffekten på Hasle–Borgvik ble holdt innenfor ønskede grenser.
Effektreguleringen medførte for øvrig en meget ujevn produksjon i Tokke kraftverk, med hyppige opp og nedkjøringer. Som følge av dette ble det i 1973 installert en datamaskin i Tokke som til enhver tid fordelte last og lastavvik mellom alle aggregatene i kraftverkene Tokke, Vinje og Songa på en optimal måte. Dette var verdens første datamaskinstyring av produksjonen i en kraftverksgruppe i lukket sløyfe.
Mens den første kraftforbindelsen mellom Norge og Sverige (Nea–Järpströmmen fra 1960) ble bygget hovedsakelig med tanke på kraftsalg fra Norge til Sverige, var det samkjørings- og utvekslingshensyn som var den viktigste motivasjonen bak byggingen av Hasle–Borgvik. Man ønsket gjensidig utnyttelse av de naturlige forskjellene i produksjonsmønsteret i svenske og norske kraftverk. Dette arbeidet har senere blitt utvidet gjennom flere nye utenlandsforbindelser
Ledningen Hasle–Borgvik er 105 kilometer lang, hvorav 38 kilometer mellom Hasle og riksgrensen. Den har innvendig bardunerte portalmaster i stål stående på betongfundament. Disse mastene er konstruert etter samme prinsipp som mastene på de fleste av Statskraftverkenes 300 kV-ledninger fra samme periode, men dimensjonene er noe større. Hasle–Borgvik har stålaluminium duplex-liner av type FeAl 2×326, og to stk jordliner.
Ledningen fikk, som den første i landet, et spenningsnivå på 420 kV. Dette spenningsnivået var allerede etablert i Sverige og ble videreført på denne overføringen til Norge. Dette betød langt lavere energitap på ledningen. Transformeringen ned til det norske 300 kV-nettet skjedde på Hasle, og det ble derfra bygget ledning videre til Tegneby.
Fra Hasle går ledningen rett østover, gjennom lavtliggende jordbruks- og skoglandskap. Etter 38 km når den riksgrensen mot Sverige. På svensk side av grensen fortsetter ledningen videre rett østover i omkring syv mil, til Borgvik transformatorstasjon ved innsjøen Lilla Värmeln, omkring tre mil vest for Karlstad. Terrenget på svensk side består, som på norsk side, av mye lavtliggende jordbruksog skoglandskap. I tillegg passerer ledningen også en rekke mindre innsjøer.
Planleggingen av Hasle–Borgvik omfattet ikke særlige miljøtilpasningstiltak ut over normal konsesjonsbehandling. Da ledningen ble bygget, var dette den størst dimensjonerte ledningen i landet, og den er fortsatt i den gruppen av våre kraftledninger som har de største dimensjonene. En ledning på 420 kV er i seg selv et betydelig naturinngrep, og fordi mye av traseen går gjennom skogområder, blir også kraftgatene meget synlige. Samtidig berører denne ledningen i liten grad verken bebyggelse eller spesielt verdifulle landskapsområder, og slik sett kan trasévalget sies å være fornuftig.
Den internasjonale utvekslingen av elektrisk kraft gjennom de siste 50 årene har integrert Norge og omverdenen i et felles sammenhengende kraftoverføringsnett. Dette arbeidet har vært av meget stor betydning for stabiliteten og leveringssikkerheten i nettet, og det har lagt til rette for langt mer forutsigbare kraftpriser. De første ledningene for norsk kraftutveksling med utlandet gikk over svenskegrensen. Ledningen Nea–Järpströmmen var den første, men ikke lenge etter fulgte Hasle–Borgvik.
Ledningen mellom Hasle og Borgvik var ved idriftsettelsen i 1963 den eneste direkte forbindelsen mellom detsvenske og det sørnorske nettet, og denvar helt frem til siste halvdel av 1970-årene Østlandets eneste kraftledning direkte forbundet med utlandet. Samtidig ga denne ledningen, sammen med ledningen som var i drift ett år tidligere mellom Østlandet og Trøndelag, mulighet for å kjøre ringdrift Sverige- Østlandet-Trøndelag-Sverige.
Fra slutten av 1970-tallet og utover i 1980-årene begynte NVE for alvor å bygge ut et sentralnett på 420 kV i Norge, men ledningen Hasle–Borgvik ble altså satt i drift med slik spenning nesten to tiår tidligere. I første halvdel av 1960-årene valgte man å oppgradere det norske nettet fra 220 til 300 kV, med ledningen Tokke–Rød i drift i 1961 som den første på dette nivået. Men kun to år etter Tokke–Rød ble altså Hasle–Borgvik bygget med 420 kV. Ledningen var med andre ord et pioner-prosjekt for sin tid. De erfaringene man tilegnet seg under arbeidet med Hasle–Borgvik var også helt avgjørende for at man kunne utrede ideen om videre utbygging av et kraftoverføringsnett på 420 kV i Norge.
Endepunktet for ledningen på norsk side er som nevnt Hasle transformatorstasjon. Stasjonen, som dermed også ble landets første med en primærspenning på 420 kV, har vært et midtpunkt for den teknologiske utviklingen innen kraftoverføring i Norgegjennom et halvt århundre. Kontrollbygget fikk i tillegg et noe mer påkostet arkitektonisk uttrykk enn de fleste andre av etterkrigstidens større transformatorstasjoner.
Relatert informasjon
Fra: Hasle transformatorstasjon
Til: Borgvik transformatorstasjon
Fylke(r): Østfold (67 km i Sverige)
I drift: 1963
Lengde: 105 km (38 km i Norge)
Spenning: 420 kV
Nåværende eier: Statnett SF
Viktige momenter
- tidlig utenlandsforbindelse
- første i Norge med 420 kV
- en forløper for dagens sentralnett
- forlengelse av Tokkeutbyggingen
- Hasle transformatorstasjon
- finansieringen
Kilder
Litteratur:
- Diesen, Erling (2001): Krafthandel over landegrensene. I Rønningsbakk, Kjell (red.): Balansekunst – Statnett 10 år, s. 121-130. Oslo: Statnett.
- Hauge, Ommund (1963): Hasle transformatorstasjon. En oversikt. I særtrykk av Elektroteknisk tidsskrift nr. 32/1963: 1-10.
- Lalander, Sven (1961): Förutsättningar för det norsk-svenska kraftsamarbetet. Fossekallen, Nr. 1, 1961: 3-5.
Muntlige kilder:
- Bjarne Aamold, Statkraft
- Vidar Amundsen, Statnett SF
- Bjørn Brekken, Statnett SF
- Erling Diesen, tidl. vassdrags- og energidirektør
- Hans Haakon Faanes, tidl. professor i elkraftteknikk ved NTH/NTNU
- Harald Hilde, Statkraft
- Terje Rokås, tidl. Statnett.