For prosjekter hvor sikkerhet mot områdeskred er utredet iht. NVEs veileder 7/2014, og hvor reguleringsplanen er vedtatt før endring av preakseptert ytelse i veiledningen til TEK 17 §7-3 annet ledd, kan NVE 7/2014 legges til grunn i byggesak eller byggeplan. Det må i så tilfelle forutsettes at kravet til geoteknisk kompetanse som beskrevet i NVEs veileder 1/2019 (kap. 3.1) er oppfylt.
Det samme vil gjelde hvis rammetillatelsen er gitt før 10.2.2021 med vurderinger og dokumentasjon av sikkerhet iht. NVE 7/2014.
For pågående oppdrag hvor verken reguleringsplan er vedtatt eller rammetillatelse er gitt, må ny veileder (NVE 1/2019) legges til grunn – uavhengig av når prosjektet ble påbegynt.
Dersom det i del 1 av prosedyren i kap.3.2 i NVE Veileder 1/2019 avklares at tiltaket ikke ligger i et aktsomhetsområde, dvs. verken i et mulig løsne- eller utløpsområde, er sikkerhet mot områdeskred avklart. Vurderinger som ligger til grunn for denne konklusjonen skal dokumenteres, men trenger ikke kvalitetssikres av uavhengig foretak.
Fullstendig utredning av faresone, del 2 av prosedyren i kap.3.2 i NVE Veileder 1/2019, skal kvalitetssikres av uavhengig foretak jfr. sikkerhetskrav gjengitt i NVE 1/2019 kap.3.3.6.
Dersom utførende geotekniker entydig kan dokumentere at tiltaket ikke kan bli berørt av et områdeskred ved gjennomgang av prosedyrens steg 5, 6 og 7, er det allikevel ikke behov for uavhengig kvalitetssikring.
Med entydig menes de tilfeller hvor grunnundersøkelser viser at det helt sikkert ikke kan være sprøbrudmateriale i eller i nærheten av planområdet. For eksempel at representative grunnundersøkelser viser grunt til berg, entydig friksjonsmasser eller helt klart ikke sensitiv leire.
Ved tvil om grunnlag for slik konklusjon, for eksempel ved tolkning av grunnundersøkelser, anbefales det uavhengig kvalitetssikring også av disse vurderingene.
All utredning fra og med steg 8 i prosedyren skal alltid kvalitetssikres av uavhengig foretak, ref. kap. 3.3.6 i NVE 1/2019.
Det henvises til kap. 3.3.6 i NVE Veileder 1/2019.
Dersom planlagte tiltak ikke kan bygges kompensert, men vil forverre stabiliteten, kan man ikke benytte seg av prinsippet om prosentvis forbedring. Det er derfor ikke mulig å omgå kravet til absolutt sikkerhetsfaktor for tiltak som forverrer stabiliteten ved å samtidig, eller i forkant, gjøre et forbedrende sikringstiltak.
I skråninger med høyere initiell sikkerhet enn kravet, er det mulig å gjennomføre tiltak som forverrer stabiliteten ned til sikkerhetskravet, Fcu = 1,4*fs og Fcfi = 1,25.
Flere tror at det er en direkte sammenheng mellom tiltak som havner i tiltakskategori K0 og ikke søknadspliktige tiltak i henhold til SAK10. Det er ingen slik direkte kobling. Tiltak med svært begrensede terrenginngrep kan plasseres i K0 når de ikke medfører tilflytting av personer og har lite personopphold. Det er tiltakets påvirkning på naturfare og konsekvens for tiltaket ved skred, som legges til grunn for innplasseringen i tiltakskategori. Om et lite tilbygg medfører store terrenginngrep (mye masseflytting) – skal det ikke innplasseres i K0.
3.ledd i TEK17 §7-3 gjelder ikke for kvikkleire. For kvikkleire er det tiltakskategori og faregrad som er grunnlag for differensiering mht konsekvens.
Så lenge det ikke opprettes nye boenheter, har det ikke noe å si hvilke rom tilbygg i tiltakskategori K0 inneholder. En familie må gjerne bygge på slik at de får flere soverom, og NVE Veileder 1/2019 har i utgangspunktet ikke restriksjoner på størrelsen på tilbygg/påbygg. Fra størrelsen på eksemplene som listes for K0 tiltak i tabell 3.2, ser man at det likevel ikke er store tilbygg/påbygg (f.eks med størrelse tilsvarende et nytt bygg) skal plasseres i K0. I tilfeller med store tilbygg/påbygg bør tiltaket innplasseres i høyere tiltakskategori.
Ved bruksendring er det alltid ny bruk som skal legges til grunn for innplasseringen i tiltakskategori.
Kommunen bør være bevisst på valget av tiltakskategori i arealplaner og byggesaker.
I NVE-veileder 1/2019 er det med hensikt ikke lagt inn et tydelig skille mellom hva som er lokalt VA-anlegg (K1) og hva som er stort VA-anlegg (K3). Oftest har det vært naturlig å skille mellom fordelingsledninger og hovedvannledninger som bringer vannet fra vannkilden, men det er viktig at tiltakshaver sammen med kommunen vurderer hvilken sikkerhet de ønsker for VA-anlegget. Dersom det plasseres i K1 så blir det ikke gjort en soneutredning, og får dermed ikke oversikt over hvorvidt det kan være kritiske punkt utenom ledningstraseen som kan medføre et skred som tar med seg vannledningen. Dersom anlegget er av en såpass lokal karakter at konsekvensen ved brudd kan tolereres, så kan det vurderes som K1.
Noen VA-tiltak kan også innplasseres i K0 dersom de medfører svært begrensede terrenginngrep og har liten egenverdi. Drensgrøfter og andre grunne grøfter kan innplasseres i K0. Dette gjelder også ofte private avløpsløsninger i spredt bebyggelse, inkl. stikkledninger. Det er NVEs vurdering at grunne infiltrasjonsanlegg (< 1 m dybde) også kan plasseres i tiltakskategori K0.
Vedlegg 2 i NVE veileder 1/2019 angir hvordan K0-tiltak kan utføres uten å forverre stabiliteten. Det er ikke egne eksempler for avløps-/infiltrasjonsanlegg i dette vedlegget, men de samme prinsippene gjelder: begrensede gravedybder, ikke pålasting på skråningstopp eller graving i skråningsfot. Det er tilstrekkelig å dokumentere hvor og hvordan anlegget skal etableres i terrenget og at utførelsen er i henhold til vedlegg 2. Ved infiltrasjonsanlegg kan det være vesentlig mer masser som graves opp enn en grøft. Dette må legges vekk fra skråningstopp i ranker, så det ikke mellomlagres masser som medfører forverring av skråningsstabiliteten. Dersom det ikke kan dokumenteres ved prinsippene i Vedlegg 2, vil det også for disse anleggene være behov for geoteknisk vurdering.
Man kan alltids velge å plassere infiltrasjonsanlegg eller private avløpsløsninger i høyere tiltakskategori, dersom konsekvensen ved utfall er stor eller høy verdi. Velges f.eks. K1, så vil ev. pågående erosjon som kan utløse skred inn mot anlegget bli kartlagt og stanset med erosjonssikring. Forurensningsfare i sårbare områder vil for eksempel også kunne påvirke ønsket innplassering i tiltakskategori.
I NVE veileder 1/2019 ligger prosedyren i kap. 3.2 til grunn for å vurdere hvorvidt det er områdeskredfare. Steg 1-3 baserer seg på allerede tilgjengelig kunnskap og det legges ikke opp til at det skal foretas nye utredninger som krever spesiell kompetanse. Det er derfor ikke krav om geotekniske kompetanse i disse stegene. I steg 2 står det bl.a. «Ved påvist berg i dagen eller grunt til berg (< 2 m), er det ikke fare for at det vil utløses områdeskred.» Dette kommer også frem i NVEs kartbaserte veiledning for reguleringsplan.
Videre så kommer det tydelig fram av kap 3.3.3 i veileder 1/2019 at det ikke er behov for geotekniker for K0-tiltak så fremt det kan gjennomføres iht vedlegg 2.
Kravet til disse kategoriene er at de ikke forverrer stabiliteten (eller absolutt sikkerhetsfaktor). I kap. 3.3.7 i NVE veileder 1/2019 står det at «Tiltak som ligger mer enn 2H bak skråningstopp vil ikke kunne initiere et fremoverprogressivt skred dersom bæreevnen ellers er tilstrekkelig.» Underforstått så vil ikke tiltak mer enn 2H bak skråningstopp kunne forverre stabiliteten av skråningen dersom bæreevne oppfyller krav til gjeldende standard. Dette prinsippet kan da også nyttes for tiltakskategori K0-K2. Dette gjelder i platåterreng, og avstanden 2H skal være bak skråningstopp fra alle kanter, jf. figur 3.4 i veilederen.
Vedlegg 2 i NVEs veileder viser hvordan K0-tiltak kan gjennomføres uten å forverre stabiliteten og når det derfor ikke er behov for geoteknisk vurdering. Eksemplene i vedlegg 2 er kun vist i platåterreng. Små terrenginngrep kan også utføres i slake skråninger uten å forverre stabiliteten.
Det kan generelt antas at slike tiltak ikke forverrer stabiliteten i slake skråninger (skråninger med helning < 1:8), når dette kun omfatter mindre terrengtilpasninger lokalt ved tiltaket (intern flytting av masser i størrelsesorden 0,5 m graving/fylling).
Ved brattere skråningshelning enn 1:8 og større terrenginngrep må geotekniker vurdere om tiltaket kan gjennomføres uten forverring.
Dokumentasjon som viser slike begrensede inngrep må legges ved byggesøknad, og bør inkludere plan og terrengsnitt hvor plassering av tiltaket og omfang av nødvendige terrenginngrep fremgår, Se eksempel:
Dersom det er planlagt en utfylling i sjø er utredningskravet avhengig av hva det utfylte området skal benyttes til. Et absolutt krav er at utfyllingen ikke utsetter tilstøtende terreng og byggverk for fare (jf. TEK17 § 7-1, 2. ledd). I tillegg skal skredfaren være utredet tilstrekkelig til å kunne vite om tiltaket er gjennomførbart. Dette må gjøres senest på siste plannivå (ref. KMDs rundskriv H-5/18).
Et skred i sjø starter oftest mens utfyllingen pågår. Et skred som starter i sjø, vil kunne spre seg og berøre bebyggelse som ligger på land. Bebyggelse like i nærheten av utfyllingen er mest utsatt, men skred i sjø kan også forplante seg sidevegs i sjøbunnen, og dermed ramme bebyggelse i nabobukter. Hvis det er kvikkleire på land, så kan det resultere i et større områdeskred. Et skred i sjø kan også utløse en flodbølge som vil kunne berøre bebyggelse, infrastruktur m.m. langs vannet.
For å unngå dette må det dokumenteres, på siste plannivå, at utfyllingen er gjennomførbar både i midlertidige faser av oppfyllingen, samt i endelig situasjon med laster. Det må knyttes bestemmelser til detaljprosjektering og utførelse.
Dersom det er kvikkleire på land bak tiltaket så bør kartleggingsmetodikken som beskrevet i NVE Eksternrapport 9/2020 benyttes for å tegne kvikkleiresoner som strekker seg ut i sjø, og NVE veileder 1/2019 må følges videre for utredning av sikkerhet mot kvikkleireskred.
Skred i sjø utløst av utfylling kan være kvikkleireskred eller flyteskred. Prosedyren i NVE Veileder 1/2019 fanger ikke opp utløsningsmekanismer for flyteskred, men et flyteskred kan også føre til skred i kvikkleire som forplanter seg opp på land.
På grunn av de stedlige forholdene vil det kunne variere fra sak til sak hvor mye utredning som må til på siste plannivå, (før byggesak). Men det vil oftest kreve målrettede grunnundersøkelser og tilhørende beregninger for å avdekke fare for utløsing av skred og forhindre overbelastning av både kvikkleire og flyteskredmateriale ved tiltak i sjø. Dersom det er påvist at det er gode grunnforhold i sjø (f.eks. berg, morene) og at det derfor er åpenbart at tiltaket er gjennomførbart, kan videre prosjektering gjøres på byggesak.
Metodikk for soneutredning beskrives i NVE Veileder 1/2019 kap.4, hvor avgrensning av utløpsområde er beskrevet i kap. 4.6. Utløpsområde skal tegnes for de kritiske skråningene i faresonen, men dette er ikke nødvendigvis enhver skråning i sonen. De kritiske skråningene er de som har dårlig stabilitet og hvor et initialskred vil kunne utvikle seg til et områdeskred. De empiriske relasjonene i kap.4.6 i veilederen er basert på reelle skredhendelser, og det er dermed ikke rett å bruke disse for skråninger som ikke er kritiske. Også for de skråningene som er vurdert å være kritiske vil relasjonene i 4.6 ofte gi konservative utløpsområder, fordi de går utfra et verste tilfelle. I mange tilfeller er det mulig å avgrense reelle utløpsområder nærmere ved faglige vurderinger.
Følgende forhold kan legges til grunn for å vurdere om utløp fra kvikkleireskred kan medføre skade på et tiltak:
- Mektighet og beliggenhet av kvikkleire i terrenget ovenfor det planlagte byggetiltaket
- Sensitiviteten til kvikkleira – hvor flytende blir den ved overbelastning
- Terrenghelning og høydeforskjell i løsneområdet
- Terrengformasjoner nedenfor løsneområdet for å vurdere mulighet for oppstuving – kanalisering, hindringer eller lignende
- Mulighet for naturlig utløsning av skred i kritiske skråninger ovenfor det planlagte byggetiltaket på grunn av erosjon
- Mulighet for at menneskelige inngrep i kritiske skråninger kan utløse skred – tilgjengelighet til skråningen, nærhet til bebyggelse, utviklingsplaner i området mv.
- Avstand fra den kritiske skråningen til det planlagte byggetiltaket
Selv om man har lite kunnskap om de to første kulepunktene, kan man likevel dokumentere tilstrekkelig sikkerhet for utløp ved å vurdere de andre punktene.
Hvis punktene over tilsier at det kan være kritiske skråninger i terrenget ovenfor det planlagte byggetiltaket og et skredutløp derfra kan nå tiltaket og medføre skade, må det dokumenteres tilstrekkelig sikkerhet iht. NVE 1/2019 kap. 3.3.7 for disse skråningene. Utløpsområder kan vurderes nærmere ved detaljert modellering, men usikkerheter knyttet til størrelse av løsneområdet vil ha stor betydning for hvorvidt en modellering gir merverdi.
Plan- og bygningsloven (pbl) krever dokumentasjon av tilstrekkelig sikkerhet mot kvikkleireskred før tiltak kan gjennomføres. Dette gjelder selv om det ikke skal gjøres terrenginngrep, etableres nye bygg eller gjøres endringer på eksisterende bygg.
Tiltakskategoriene og veiledningen i NVE Veileder 1/2019 er ikke tilpasset tiltak som kun omfatter grensejusteringer eller arealoverføringer.
Tiltak hvor det ikke gjøres terrenginngrep eller etableres nye bygg vil ikke kunne utløse skred, og vil heller ikke øke konsekvensen av eventuelle kvikkleireskred utløst annet sted. Grensejusteringer eller arealoverføringer medfører ikke økt personopphold, og vil ikke medføre økt fare for liv, helse og/eller skade på store materielle verdier.
For slike tiltak er det derfor tilstrekkelig at tiltakshaver dokumenterer at tiltaket ikke medfører bruksendring, terrenginngrep, nye bygg eller økt personopphold.
For bruksendringer og ved søknad om nye tiltak må naturfare avklares på vanlig måte etter § 28-1, jf. TEK17 kapittel 7. Ved bruksendring eller økt personopphold er det alltid ny bruk som skal legges til grunn for innplasseringen i tiltakskategori etter kvikkleireveilederen 1/2019.