002/9 Finna
Vernegrunnlag: Anbefalt type-og referansevassdrag. Finna er sidegrein til Otta og ligger nord for Ottadalen.
I tillegg til fjellområder drenerer vassdraget to dalfører, Finndalen i sør og Skjervdalen i nord. Elva har utløp i Otta ved Vågåmo.
Beliggenhet sentralt i Sør-Norge. Nordlig sidevassdrag til Otta i Gudbrandsdalslågen som renner ut i Glomma. Vassdragets elver og vann er sentrale deler av et variert og kontrastrikt landskap med store høydeforskjeller, fra høyfjellsvidde til bred og flat dalbunn med seterdrift. Elveløpsformer, geomorfologi, botanikk, landfauna og vannfauna inngår som viktige deler av naturmangfoldet. Store kulturminneverdier. Viktig for friluftsliv og reindrift. Utfyller nasjonalpark ned til utløpet i Vågåmo.
Finndalen er vid og åpen, 950-750 moh. Hovedelva har jevnt fall, men likevel stor diversitet ved at den øverst renner i stedvis småstryk i grovblokket morenemateriale. Sideelver i dalsidene går i forsenkninger og ut mot hoveelva har de lagt opp tildels store vifter. I nedre del meandrerer elva aktivt i store flater med til dels finkornete løsmasser. En del av flatene er dyrket opp, og dalen er viktig som seter- og beiteland for jordbrukere i Skjåk, Lom og Vågå.
Skjerva har samme nordvest- sørøstgående retning som Finna, men Skjervadalen er kortere enn Finndalen. Dalbunnen ligger 1100-1400 moh og er uten vei og bebyggelse.
Nedbørfeltet ligger sentralt i forhold til innlandsisens forskjellige avsmeltingsfaser under siste istid. Det geologiske mangfoldet er derfor spesielt og har stor verdi. Dreneringen av smeltevannet gikk mot nord i en tidlig fase av avsmeltingen, noe som førte til utvikling av en rekke erosjons- og akkumulasjonsspor etterhvert som isen smeltet tilbake. I Vesleskjervdalen-Sjutjønnin ligger et markert sete mot et passoverløp på 1 670 moh. Dette er et av de aller høyest beliggende setenivåer i landet. Andre avsmeltingsspor kan også ses. På grunn av sine kvartærgeologiske former er området foreslått vernet som reservat.
Det er også et rikt planteliv på de store myrene og slettene i Finndalen og i de østlige delene hvor berggrunnen er bedre.
Landskapets verdi, store friluftsinteresser og preg av å være lite berørt var også viktige begrunnelser for vernet.
Fotosider:
