017/4 Gautefallelva
Vernegrunnlag: Vassdragets elver, mange små og mellomstore vann og myrer er sentrale deler det av et attraktivt, skogrikt landskap med avrundede landformer. Elveløpsformer, isavsmeltingsformer, botanikk, fuglefauna og vannfauna inngår som viktige deler av naturmangfoldet. Store kulturminneverdier. Viktig for friluftslivet.
Gautefallelva drenerer hei- og skogsområdene sørøst for innsjøen Nisser og har utløp i Bjorvatn nordvest for Drangedal. Vassdraget er en del av Kragerøvassdraget.
Landskapet er variert i forhold til det som er vanlig i denne delen av Telemark. Vassdraget drenerer mot øst og er rikt på små og mellomstore vann. Hovedvassdraget har sine kilder i Beritsvatnet, 668 moh., som ligger i nordvest. Fra utløpet av vatnet har elva et spennende løpsmønster som går via mange små vatn i et småkupert terreng. Hovedelva renner videre gjennom Bjorvatnet, 340 moh, med et areal på 0,8 km2 og som sammen med Sandvatnet, 368 moh, med et areal på 0,6 km2 er de to største innsjøene i hovedvassdraget. Søvasselva er største sidevassdrag og drenerer den sørlige delen av nedbørfeltet. Her ligger Hellersvatnet, 375 moh., som med et areal på 1,7 km2 er det største i nedbørfeltet. Søvasselva renner inn i hovedelva fra sør ved Vølstad, ca. 6 km før utløpet. Etter samløpet har elva lite fall fram til Brudgomfossen, hvorfra den har jevnt fall fram til utløpet. På den siste strekningen har elva skåret seg ned i dalen som har frodig skog på begge sider.
Vegetasjonsbildet er variert med store, ekstremt karrige arealer, men med betydelige innslag av frodig skog- og myrvegetasjon. Vassdraget ligger på grensen mellom to naturgeografiske regioner og bærer preg av dette. To edelløvskoger og to myrer er vernet som naturreservater. Fuglefaunaen er typisk for regionen.
Nedbørfeltet har en en rekke kulturminner fra forskjellige perioder. Miljøene ved Hellersvatn og Fiskevann er spesielt interessante. Ved Hellersvatn er det foruten en jernvinneplass, en hustuft og flere hellere med bosetningsspor. Ved setra Fiskevatn er det en ødegård fra middelalderen, med hustuft, kraftige åkerreiner og spor etter jernutvinning.
Terrenget er godt egnet til tradisjonelt friluftsliv og det brukes mye til fotturer, bading, padling, skiturer, jakt og fiske. Vinterstid er det anlagt alpinbakke og turløype. Området er preget av ulike inngrep, blant annet utstrakt hyttebygging i deler av feltet.
