019/3 Kilåi

Vassdragets vann, myrer og elver er sentrale deler av et småkupert landskap. Elveløp i karakteristisk nedskjæring før utløpet. Skrint og vannrikt område som er typisk for lavereliggende skogsområder i Vest-Telemark. Elveløpsformer, fuglefauna, landfauna og vannfauna inngår som viktige deler av naturmangfoldet. Urørthet. Viktig for friluftslivet. Restfelt i et ellers sterkt vannkraftutbygget område.

Kilåi ligger på heia mellom Nisser og Fyrresvatn. Landskapet er småkupert og rikt på store og små vann. Skrinn furuskog i veksling med artsfattige heisamfunn og myr dominerer. Området er skrint og vannrikt og typisk for forholdene i lavereliggende skogstrøk i Vest- Telemark. I de mange vann og myrer hekker flere arter vadefugl og ender, og deler av området nyttes også under trekk. I flere av vannene kan en også høre storlomens dystre skrik. Feltet er ellers kjent for sin gode bestand av orrfugl. Vannene er sterkt utsatt for forsuring, og vassdraget har vært kalket siden 1994.

Heistrøket er velegnet til friluftsliv og de mange vannene gjør landskapet svært naturskjønt. Feltet er en del av et større sammenhengende heiområde, men er relativt lite brukt.

Under behandlingen Verneplan IV for vassdrag viste NVE til at Telemark fylke, som var tidlig ute med kraftutbygging, har et svært begrenset antall vernede vassdrag og at det er svært vanskelig å finne egnede type- og referansevassdrag som er lite påvirket av inngrep. NVE vektla dette meget sterkt, og gikk med den begrunnelsen inn for at Kilåi burde tas med i verneplanen. OED uttalte at de var klar over at et av utbyggingsalternativene i Kilåi er satt i kategori I i Samlet Plan, men viser til de betydelige verneverdiene i vassdraget, i et område som er sterkt preget av kraftutbygging. Departementet tilrådde at Kilåi ble tatt med i verneplanen. (St.prp. nr 118. 1991-92).