Skogfoss

Gruveselskapet A/S Sydvaranger ønsket allerede rundt 1910 å bygge kraftverk ved en av fossene i Pasvikelva. Dette var vanskelig fordi Norge og Russland eide hver sin side av elva. Like før andre verdenskrig ble spørsmålet om kraftutbygging i Pasvikelva tatt opp igjen. Nå ble planene stanset av den finsk-russiske krigen.

Tyskerne sprengte det meste av kraftforsyningen i Finnmark under tilbake­trekningen i 1944–1945. Etter andre verdenskrig ble således bygging av fem mindre kraftverk prioritert. Kraftoppdekningen i Øst-Varangerområdet var imidlertid for liten og linjenettet i en dårlig forfatning. En utbygging i Pasvik var fortsatt på ønskelisten for å gi kraft både til alminnelig forsyning og til A/S Sydvaranger.

Pasvikelva kommer fra den store innsjøen Enare i Nord-Finland. I 1947 ble det inngått en avtale mellom Sovjet og Finland om regulering av sjøen. Kort etter utløpet fra sjøen renner elva inn i Russland. Paatsjoki som den heter der, har et fall på 50 meter før den etter 30 kilometer kommer til den norske grensen.

Pasvikelva og dens mange sjøer danner grensen mellom Norge og Russland over en strekning på omtrent 110 kilometer og et fall på 70 meter fram til utløpet i Bøk­fjorden, en sørlig arm av Varangerfjorden like ved Kirkenes.

Det er ingen store fall i elva, men en rekke små, konsentrerte fosser mellom sjøene. Blant disse er Grensefoss, Hestefoss, Skogfoss, Melkefoss og Skoltefoss. Med et stort nedbørfelt er elva likevel verdifull som kraftressurs både for Norge og Russland. Nedbørfeltet ovenfor Skogfoss er 17 000 kvadratkilometer.

I 1955 startet forhandlinger mellom Sovjet og Norge om kraftutbygging. Forhandlingene ble fullført i 1958. Norge overtok de russiske rettighetene til Skogfoss og Melkefoss i elvas midtre parti. Sovjet overtok de norske rettighetene ved Boris Gleb nær elvas utløp i havet og strekningen med Hestefoss ovenfor Skogfoss. Det russiske kraftverket ved Boris Gleb ble bygd med norske entreprenører og kom i drift i 1963. Boliger, skole, samfunnshus og butikk ble også bygd i Boris Gleb. Hestefoss kraftverk ble satt i drift i 1970. Avtalene medførte ikke forandringer i suveren­iteten over noen av områdene. Men begge parter har gitt den annen part adgang til å bygge og drive anleggene som de har i nabolandet. I 1962 ble kraftverket i Boris Gleb koblet inn på linjenettet til Varanger Kraftlag. I begynnelsen var det en ren forbrukerlinje fra Sovjet til Norge.

Den første samkjøringslinjen mellom de to landene ble satt i drift i desember 1971. Kraftuttaket fra det sovjetiske nettet var viktig for den norske beredskapen i området, spesielt inntil Finnmark ble knyttet til samkjøringsnettet i Nord-Norge i 1974. Koblingsanlegget i Boris Gleb ble ombygd i 1986, og dermed var tidligere problemer med dårlig kvalitet på kraften, borte. Det skapte reaksjoner og avisoppslag at deler av fylket var sterkt avhengig av strømleveransene fra Sovjet. Det ble også hevdet at det var betenkelig at NATO-anlegg var avhengig av sovjetisk kraft. Påstandene ble tilbakevist av militære myndigheter som fastslo at anleggene ikke ville bli rammet om russerne kuttet strømmen.

Skogfoss kraftverk ble satt i drift i 1964. Melkefoss kraftverk et lite stykke nedenfor Skogfoss ble satt i drift i 1978. Installasjonen der er på 22 MW, og fallhøyden er 10 meter. Pasvikelva var rik på laks med en egen lakseart. I dag er det ikke laks i Pasvikelva.

I tillegg til de fire kraftverkene på den norsk-russiske elvestrekningen er det tre russiske kraftverk ved elvas øverste 30 kilometer. Russerne overtok selvsagt også kraftressursene der etter at Finland måtte avstå området til Sovjet etter andre verdenskrig. Det har vært organisert samarbeid mellom Norge, Russland og Finland om reguleringen og manøvreringen av Enare og de andre magasinene i vassdraget siden 1959.

Nåværende eier av de norske kraftverkene ved Pasvikelva er Pasvik Kraft AS. Selskapet er heleid av Varanger Kraft AS, som igjen er eid av sju kommuner i Finnmark.