Vemork

Med et loddrett fall på 104 meter tiltrakk Rjukanfossen seg oppmerksomhet fra industrigründere og forretningsmenn. En av disse var ingeniøren og entre­prenøren Sam Eyde. Middagen hos statsråd Gunnar Knudsen 13. februar 1903 er en av Norges mest omtalte og berømte. Der møttes Sam Eyde og professor Kristian Birkeland. Det var starten på samarbeidet om kunstgjødselproduksjon etter den såkalte lysbue­prosessen. Etterspørselen fra jordbruket var stor. Norgessalpeter ble ett av alternativ­ene til det naturlige Chile-salpeter. Eyde sikret seg først kraftrettigheter i elva Måna som renner gjennom Vestfjorddalen i Tinn i Telemark.

Overføring av elektrisitet over lange avstander var vanskelig og vann­falleierne trengte derfor en stor kraftkunde i nærheten av kraftkilden. Med produksjon av kunstgjødsel ble grunnlaget lagt for en enorm vannkraftutbygging og en av verdens mest avanserte elektrokjemiske bedrifter, Norsk Hydro. Først ble det satt i gang prøvedrift på Notodden. Fabrikken kom i drift 2. mai 1905 og var den første i verden som framstilte syntetisk salpetergjødning. Dette var starten på den storstilte industriutbyggingen og kraftverksutbyggingen i området fra Notodden til Møsvatn.

Kraftverkene Svelgfoss I (1905–1907), Svelgfoss II (1913–15) og Lienfoss (1909–11) ble bygd i nedre del av Tinnelva. Svelgfoss I var det første anlegget Norsk Hydro bygde for å skaffe kraft til nitrogenindustrien. Svelgfoss I var på den tiden Europas største kraftverk og verdens nest største etter anleggene ved Niagara Falls i Amerika. Installasjonen var på litt over 30 MW. Utbyggingen på Rjukan ble så satt i gang i 1907 med ferdigstillelse av Vemork i 1911. Neste trinn ble Såheim. Ingeniørene visste at det var mer enn selve det imponerende fossefallet som kunne utnyttes. Inntaket til kraftverket ble lagt et stykke ovenfor fossen. Derfra ble vannet ført til kraftstasjonen som ble bygd på en fjellhylle på Vemork, en del høyere enn det trange elvejuvet nedenfor fossen. Fallhøyden ble 300 meter. Inntaksmagasinet er lite, men Møsvatnet litt lenger opp ga en god regulering både for Vemork kraftverk og de andre kraftverkene lenger ned i vassdraget. Allerede i 1903–06 var det bygd en dam. Magasinvolumet var etter hvert på 1 064 mill. m³.

Vemork kraftverk hadde ti aggregater og en ytelse på 108 MW. Såheim kraftverk hadde en installasjon på 120 MW. Kraftstasjonen på Såheim ble bygd som en integrert del av Hydros fabrikkanlegg for gjødselproduksjon, blant annet for å redusere energitapet ved overføring. I 1929 ble det satt i gang hydrogenproduksjon i en fabrikk som var bygd like foran kraftstasjonen på Vemork. Aggregatene i kraftstasjonene ble ombygd for likestrøm. Vemork var i mange år verdens største kraftverk med produksjon av likestrøm. Hydrogenfabrikken er sikkert mest kjent for produksjonen av tungtvann, selv om dette opprinnelig bare var et biprodukt. Tungtvannet er ti prosent tyngre enn vanlig vann. Stoffet ble oppdaget i 1932–33 og kunne brukes i fram­stillingen av atombomber. Kampen om tungtvannet og sabotasjeaksjonen mot hydrogen­fabrikken på Vemork i februar 1943 er velkjent i internasjonal krigshistorie.

Vemork fikk ny kraftstasjon i fjell. Oppstarten var i 1971. Da gamle Vemork ble faset ut, var installasjonen på 132 MW. Den nye kraftstasjonen har en installasjon på 200 MW. Fra kraftstasjonen blir vannet ført videre til Såheim. Såheim kraftstasjon er fortsatt den store, mektige kraftstasjonsbygningen, men med vesentlige endringer. Kraftverket er ombygd med ny vannvei og nye aggregater. Installasjonen består av vertikale aggregater med Francis-turbin i stedet for de tidligere horisontale med Pelton-turbin. Det foregår ikke lenger produksjon av gjødsel i fabrikkbygningen. Nå produseres det bare kraft. På den andre siden av dalen utnytter Mår kraftverk et fall på litt over 800 meter. Kraftverket ble satt i drift i 1948 og har fem horisontale Pelton-aggregater på til sammen 180 MW. Kraftstasjonen er plassert i fjell. Dette representerer en nyere tid enn Vemork og Såheim, med høyere fall, kraftstasjon i fjell og statlig eierskap. Fallet fra Såheim til Tinnsjøen ble også etter hvert utnyttet med kraftverkene Moflåt i 1954 og Mæl i 1957.

Rjukan var et lite sted på slutten av 1800-tallet. Fra 1907 til 1920 økte imidlertid innbyggertallet fra rundt 50 familier til 8 000 innbyggere. Det ble bygd jernbane med forbindelse til kraftstasjonene, og over Tinnsjøen var det jernbaneferge og jernbane til Notodden. Jernbanen ble åpnet i 1909. Fabrikkene og kraftverkene lå på sørsiden av elva, boligbebyggelsen på nordsiden. Hydrogenproduksjonen på Vemork ble innstilt i 1971. Da var den nye kraftstasjonen i fjell driftsklar. Nå var det selvsagt vekselstrøm som ble produsert. Hydrogenfabrikken ble revet i 1977. I dag bor det mellom tre og fire tusen innbyggere på Rjukan. Rjukanbanen ble nedlagt i 1991. Fergetrafikken over Tinnsjøen er også innstilt.

Deler av Såheim kraftverk ble fredet av Riksantikvaren i 2003. Fredningen omfatter hele kraft­stasjons­bygningens eksteriør, interiøret i turbinhallen, med unntak av turbinene, samt rommet som huser omformer for Rjukanbanen, komplett med teknisk utstyr. Gamle Vemork kraftstasjon er bevart. Flere kraft- og industrianlegg på Rjukan kom inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 2015.

Olaf Nordhagen var arkitekten for Vemork. Han ble kalt domkirkearkitekten fordi han var kunstnerisk leder for restaureringen av Nidarosdomen i Trondheim. På Vemork skapte han en bygning med en fasade forblendet med naturstein. Da Såheim skulle tegnes, fikk Nordhagen oppdraget sammen med Thorvald Astrup. Resultatet ble en stor og monumental bygning som ruver i landskapet i Rjukan sentrum. Prinsippet fra Vemork kraftstasjon fikk en fortsettelse. De enorme bygningsvolumene harmoniserer med naturen. Arkitekt Geir Grung har tegnet nye Vemork kraftstasjon.

Vannkraft, norsk teknologi, ingeniørkunst og ikke minst rallarenes og industriarbeidernes innsats gjorde Rjukan kjent som et industristed med store kraftverk. Vemork og Rjukan representerer på mange måter gjennombruddet for kraftkrevende industri i Norge etter år 1900. Vemork kraftverk var større enn noe tidligere kraftverk i Norge da det ble satt i drift. Utbyggingen var et stort steg framover i vannkraftteknologien. Kraftverket ble et erfaringsgrunnlag for senere store kraftverk i Norge. Vemork kraftstasjon kan karakteriseres som et monumentalbygg i fin harmoni med omgivelsene. Den er et monument fra en tid da det ble lagt stor vekt på profane bygningers utforming og utseende. Arkitekturen på Vemork og en del andre bygninger på Rjukan viser en arkitektonisk og kulturhistorisk bevissthet i den industrielle utviklingen i Norge. Rørgaten er et kjent landemerke og motiv. Kraftstasjonen og de elleve rørene nedover fjellsiden og den vakre bygningen er ofte avbildet. Vemork er utvilsomt et av de mest kjente norske kraftverkene internasjonalt. Vemork kraftstasjon utgjør sammen med mesteparten av det opprinnelige produksjonsutstyret en vesentlig del av Norsk Industriarbeidermuseum. I kraftstasjonshallen er fortsatt de fleste aggregatene på sin plass som da de var i bruk inntil 1971. Aggregatene med to like­strøms­generatorer og en vekselstrømsgenerator på samme aksling er spesielle. Pelton-turbinene var i sin tid verdsens største. Francis-turbinen i reservekraftstasjonene var den i verden med høyeste fall for Francis-turbiner da den ble satt i drift på 1920-tallet. Vemork kraftverk med rørgate og kraftstasjon kan så absolutt stå på egne ben i en teknisk og kulturhistorisk sammenheng. Sammen med de nære kraftverkene Såheim og Mår blir perspektivet enda større.