Tunnsjødal – Strinda
”Den store overføringen” blir den kalt, den omfattende reguleringen av flere innsjøer i fjellbygdene i Indre Namdalen fra begynnelsen av 1960-tallet. Kraftverkene som ble bygget i den forbindelse leverte strøm ut på en ny 300 kVledning som gikk gjennom hele Nord-Trøndelag og inn i Sør-Trøndelag. Dette var første ledd i en såkalt stamledning som senere ble videreført sørover mot Østlandet og nordover til Nordland.
Namsen – ”elvenes dronning” – har sine kilder sør for Børgefjell i Nordland fylke. Hele strekningen er rundt 23 mil lang. Fra Namsvatnet, omkring 440 meter over havet, renner hovedelva nedover Namdalen til utløpet i Namsenfjorden og Norskehavet ved Folda. Elva har en rekke fosser og tilløp fra flere sideelver, og er det største vassdraget og den viktigste kraftkilden i Nord-Trøndelag fylke. I de midtre delene av strekningen ligger fire elvekraftverk som er bygget i løpet av rundt 30 år: Nedre Fiskumfoss ble satt i drift i 1946, deretter fulgte Aunfoss i 1959, Åsmulfoss i 1971 og Øvre Fiskumfoss i 1976.
I de øvre delene av vassdraget – i Indre Namdalen – ble det gjennomført en storstilt kraftutbygging i årene 1960–1965. Samtidig med denne utbyggingen ble det strukket en 300 kV-ledning fra Tunnsjødal sørover til Strinda i Sør-Trøndelag. Før vi går nærmere inn på denne ledningen, tar vi et tilbakeblikk på kraftutbyggingen og dens forhistorie.
På begynnelsen av 1950-årene begynte mangelen på kraft i Nord-Trøndelag å bli merkbar, og dette hemmet industriutbyggingen og næringslivets utvikling. Etter hvert som stadig flere ble tilkoblet strømnettet, klarte ikke det fylkeseide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) å holde tritt med det økende forbruket. Follavassdraget, der NTE hadde satt i drift sitt første kraftverk Follafoss i 1923, var utnyttet for fullt, og i Namsen var Fiskumfossen på det meste utbygget. NTE kom frem til at det var nødvendig å ta fatt på utbygging i Øvre Namsen.
Det var en omfattende plan som ble lagt frem for det ekstraordinære fylkestinget i Nord-Trøndelag høsten 1958. Egentlig var det en gammel plan fra 1919–1920 om full utbygging av Namsenvassdraget som NTEs direktør Alf Haaland nå hadde tatt frem og bearbeidet. Prosjektet, som fikk betegnelsen ”den store overføringen”, gikk ut på å endre den naturlige vannveien nedover Namdalen ved å lede det allerede oppdemte Namsvatnet i en annen retning via Vekteren og Limingen til Tunnsjøen og tilbake til Namsen igjen. I 1959 ga Stortinget tillatelse til å gjennomføre overføringen av vann og regulering av Vekteren og Limingen.
Utbyggingen var beregnet å koste hele 200 millioner kroner. Opprinnelig var tanken at Nord-Trøndelag fylke skulle være eneeier av kraftverkene, men dette måtte gis opp. Løsningen ble at fylket ved NTE og staten ved NVE gikk sammen om utbyggingen, og i 1958 ble sameiet Kraftverkene i Øvre Namsen (KØN) etablert med NTE og NVE som eiere av femti prosent hver.
KØN bygget fire magasinkraftverk, tre i Norge og ett i Sverige. Det første var Linvasselv som ble satt i drift i 1962, og som var halvparten norsk og halvparten svensk. Selve kraftstasjonen ligger i den sørøstre enden av Limingen, med utløp til Sverige. Deretter ble kraftstasjonene Tunnsjødal og Tunnsjø satt i drift i 1963, og til slutt Røyrvikfoss i 1965 (se nærmere beskrivelse ved kartet over innsjøene og kraftverkene). NTE har senere blitt eneeier av kraftverkene som KØN bygget på norsk side, mens Linvasselv eies av NTE og svenske E.ON Vattenkraft.
Når fylkestinget i Nord-Trøndelag i 1958 dristet seg til å gå inn for en utbygging som langt ville overgå fylkets behov, var det et vesentlig moment at det store selskapet Hafslund hadde planer om å flytte sin karbidfabrikk fra Østfold til Verdal i Nord-Trøndelag. Her var det snakk om store kraftmengder og en kontrakt for kraftlevering i 30 år fremover. Nå ble det ikke noen karbidfabrikk i fylket, men KØN fikk likevel avsetning på kraften. Nordenfjeldske Kraftsambands forsyningsområde trengte mer kraft, og snart var en enda større kraftkrevende bedrift enn karbidfabrikken på trappene. I 1966 startet Nordenfjeldske Treforedling (senere Norske Skog) en ny, stor papirfabrikk på Fiborgtangen i Skogn. I årene som fulgte skulle fabrikken komme til å få bruk for all den kraften som kunne skaffes til veie.
Samtidig med kraftverkene ble det bygget flere kraftledninger. I tillegg til 300 kV-ledningen sørover fra Tunnsjødal, ble det bygget en rekke lokale ledninger mellom kraftverkene for å få en så effektiv samkjøring som mulig. 300 kV-ledningen fra Tunnsjødal til Strinda var første ledd av det som senere ble del av en stamledning fra Østlandsområdet over Trøndelag til Rana i Nordland. Denne ledningen ble bygget av NVE. I 1963 var strekningen fra Tunnsjødal til Eidum i Stjørdal bygget ferdig, og året etter var den bygget frem til Strinda utenfor Trondheim.
I 1968 ble 300 kV-ledningen forlenget nordover fra Tunnsjødal via Marka til Nedre Røssåga, og på begynnelsen av 1970-tallet ble det strukket en 300 kVledning sørover fra Strinda mot Aura og videre mot Vågåmo. Derfra var det tidligere bygget en 300 kV-ledning videre nedover Østlandet. I dag er stamledningen en del av sentralnettet og eies av Statnett SF.
300 kV-ledningen sørover mot Strinda starter ved et stort koblingsanlegg i friluft utenfor Tunnsjødal kraftstasjon. Ledningen fra Tunnsjødal via Verdal til Eidum transformatorstasjon i Stjørdal ble satt i drift sommeren 1963, samtidig med Verdal transformatorstasjon. Der ble det etablert forbindelse mellom NTEs 66 kV-nett og NVEs 300 kV-nett, og fra da av ble driftsforholdene i Nord-Trøndelag betydelig bedre.
Nord-Trøndelag hadde for øvrig fått sin første samkjøringsforbindelse med resten av Midt-Norge i 1953. Den gikk over en 66 kV-ledning frå Åsen til Eidum transformatorstasjon, der det var tilknytning til NVEs 132 kV-ledning – den såkalte Trøndelagslinjen – fra Aura-anleggene på Sunndalsøra. Før den tid var man helt avhengig av at egne kraftstasjoner kunne greie å dekke strømforbruket.
Transformatorstasjonen i Verdal var prosjektert for å levere kraft til NTE og Hafslunds planlagte karbidfabrikk, men da det ikke ble noe av den fabrikken, ble den elektriske installasjonen noe redusert. Senere ble 66 kV-koblingsanlegget i stasjonen utvidet for å forsyne den nye papirfabrikken i Skogn som startet opp i 1966.
Strekningen Tunnsjødal–Verdal ble kjørt med 300 kV spenning fra første dag, mens Verdal–Eidum den første tiden ble kjørt med 132 kV spenning. Ledningen fra Eidum transformatorstasjon til Strinda transformatorstasjon ble satt i drift i 1964, og denne ble også drevet med 132 kV den første tiden. I 1966 var Strinda transformatorstasjon utvidet for å kunne øke kraftleveringen til Trondheim, og for å transformere fra 300 kV. Fra da av ble spenningen på strekningen Strinda–Verdal hevet til 300 kV.
Transformatorstasjoner og koblingsanlegg knyttet til ledningen Tunnsjødal– Strinda er også senere utvidet og bygget noe om, blant annet i forbindelse med at 300 kV-ledningen ble forlenget nordover fra Tunnsjødal og sørvestover fra Strinda. I tillegg er andre ledninger også koblet til. Vi går ikke nærmere inn på disse arbeidene her.
Ledningen Tunnsjødal–Strinda er bygget med standard fagverksmaster av stål, levert av firmaene Jarlsø og Alfr. Andersen. Mastene er konstruert for tre strømførende liner (én kurs) og to toppliner. Det er strømførende simplex- liner av type FeAl 1x481 mm2. Bæremastene har hengeisolatorer med dobbelt hengekjede. Det er ikke foretatt større endringer på ledningen siden den ble bygget, men det er skiftet ut en del skjøter på linene og ellers gjennomført ordinært vedlikehold. Det har vært en stabil ledning med lite feil. Mastebildet er det samme som da ledningen var ny i 1963–1964.
Ledningen fra Tunnsjødal til Strinda er vel 20 mil lang. Traseen går i hovedtrekk i sør-sørvestlig retning gjennom Nord-Trøndelag og dreier litt mer mot vest den siste strekningen inn i Sør- Trøndelag. Fra koblingsanlegget utenfor Tunnsjødal kraftstasjon i øvre del av Namdalen går ledningen gjennom karakteristisk nord-trøndersk landskap med mye skog, myr, fjell og landbruksbygder. Bare i dette fylket måtte det ryddes rundt 9000 dekar med skog langs traseen. Det var ellers et forholdsvis uproblematisk terreng å bygge ledning i.
Litt sør for Tunnsjødal krysser ledningen Grøndalselva før den følger myrdraget og dalen mellom det 860 meter høye Søre Litlfjellet og Heimdalshaugen, 1159 meter over havet. Her finner vi ledningens høyeste punkt, omkring 500 meter over havet. Videre sørover krysses den dype Sanderdalen før ledningen fortsetter ned mot den nordøstre enden av Snåsavatnet. Ledningen går øst for Snåsavatnet, først gjennom landbruksområder før den igjen kommer inn i utmark og etter hvert nedover Roktdalen. Så krysses Ogndalen øst for Steinkjer, og ledningen fortsetter videre på østsiden av Leksdalsvatnet før den kommer inn til Verdal transformatorstasjon sør for Verdalselva.
Fra Verdal fortsetter ledningen gjennom utmark, skog og landbruksområder sørover mot Eidum transformatorstasjon på sørsiden av Stjørdalselva. På denne strekningen får den følge av en 300 kV-ledning som ble satt i drift fra Verdal til Klæbu i 1984. Fra Eidum dreier ledningen mer vestover og følger sørsiden av Stjørdalsfjorden frem til Strinda transformatorstasjon sørøst for Trondheim.
Fra Verdal fortsetter ledningen gjennom utmark, skog og landbruksområder sørover mot Eidum transformatorstasjon på sørsiden av Stjørdalselva. På denne strekningen får den følge av en 300 kV-ledning som ble satt i drift fra Verdal til Klæbu i 1984. Fra Eidum dreier ledningen mer vestover og følger sørsiden av Stjørdalsfjorden frem til Strinda transformatorstasjon sørøst for Trondheim.
Utbyggingen er et godt eksempel på oppfinnsom planlegging og et godt samarbeid mellom staten ved NVE og Nord-Trøndelag fylke ved NTE, som gjennom sameiet Kraftverkene i Øvre Namsen (KØN) delte likt på utgifter og inntekter. Det er også et eksempel på godt samarbeid over landegrensen
Overføringsledningen fra Tunnsjødal til Strinda med tilknyttede transformatorstasjoner hadde stor betydning ikke bare for elektrisitetsforsyningen i Nord-Trøndelag, men også for hele Nordenfjeldske Kraftsambands forsyningsområde – som omfattet Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Ledningen ble også viktig for å få levert nok kraft til papirfabrikken på Fiborgtangen.
Dette var første ledd av 300 kV-ledningen som etter hvert ble bygget nordover til Rana og sørover mot Østlandet, der det var tilknytning til Østlandets tidligere utbygde kraftnett. Kraftledningen har standard portalmaster av stål, som er den mest brukte mastetypen i sentralnettet i Norge. Dette er slik sett en helt vanlig ledning med et mastebilde som vi kjenner igjen over hele landet. Ledningen har opprinnelig materiell fra 1963–1964, og den viser dermed hvordan en ledning bygget på denne tiden kunne se ut. Og anlegget representerer ikke minst ledningsbyggervirksomhetens storhetstid i Norge.
”Den store overføringen” er en historie med mange aspekter, og de som bodde og levde i området ble naturligvis veldig berørt av dette krafteventyret. Fjellbygdene Nordli og Røyrvik i Indre Namdalen ble preget i mange år av kraftutbygginger som medførte store inngrep i både samfunnet og naturen. Det var spesielt to menn som gikk i bresjen for å ivareta fjellbygdenes interesser i kraftutbyggingssaker: den ene var ”høvdingen” Petter Vekterli, ordfører i mange år i Røyrvik, den andre var Ola H. Kveli, ordfører i Nordli og senere statsforvalter i Nord- Trøndelag. De to ble etter hvert drevne forhandlere og klarte å kjempe frem erstatningsordninger som en motytelse for at fjellbygdene ga av sine naturressurser til sentrale strøk.
Relatert informasjon
Fra: Tunnsjødal kraftverk
Til: Strinda transformatorstasjon
Fylke(r): Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag
I drift: 1963 og 1964
Lengde: 204 km
Spenning: 300 kV
Nåværende eier: Statnett SF
Viktige momenter
- ”den store overføringen”
- KØN – Kraftverkene i Øvre Namsen
- tre kraftverk i Norge og ett i Sverige
- Tunnsjødal kraftstasjon
- samarbeid fylke–stat–Sverige
- fjellbygdene får erstatning
- kraft til storindustri og alminnelig forbruk
- stamledning gjennom Trøndelag
- en helt vanlig kraftledning
- transformatorstasjoner i Verdal, Eidum, Strinda
Kilder
Litteratur:
- Hjulstad, Ola (1993): Spenningens landskap. Kraftproduksjon i Namsen gjennom 50 år. Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk.
- Hveding, Vidkunn (1992): Vannkraft i Norge. Trondheim: Universitetet i Trondheim – Norges tekniske høgskole.
- Krekling, Sigurd (1973): Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Utvikling og vekst gjennom 50 år. Namsos: O. Hojems Trykkeri.
- NVE (1969): Hva skjedde ved Statskraftverkene 1963–1968. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen.
- Rein, Roger og Johansen, Steinar (1999): Linjer gjennom Nord-Trøndelag. Steinkjer: Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk.
Muntlige kilder:
- Leif Brattbakk, Statnett SF
- Jostein Mediaa, tidl. Statnett SF
- Odd Arnfinn Meek, Statnett SF