Forbygning mot erosjon i Namsen ved Ranem kirke

Kirken er fra 1200-tallet. Den er fredet og ligger mindre enn et steinkast fra Namsen. Her er det bygd et erosjonssikringsanlegg som strekker seg over 900 m langs høyre elvebredd. Anlegget er tradisjonelt utført som utfylling med plastringsstein fra steinbrudd i nærheten. Anlegget beskytter kirke, kirkegård, riksvei, vei ned til bru, brukar og tettbebyggelse. Det går sti langs elveskråningen.

Historien forteller om de første forsøk på å sikre elvebredden allerede på 1750-tallet. Abel Margrethe Meyer, som den gang var eier av kirken, tok kontakt med oberstløytnant Henrik Christoffer Sommerchild. Han var erfaren og dyktig innen bygningskunst. Det ble mellom 1758 og 1780 utført forbygningsarbeider i Namsen for å hindre at kirken skulle rase ut i elva. Forbygningen besto av tømmerstokker og faskiner, og arbeidene ble beskrevet slik: ”Det ble rammet ned i elvekanten en ”Græsselig mængde pæler” og mellom disse ble det pakket tett med ”granteller” med kvisten på, og ovenpå fylt med stein så høyt at fyllingen raget 6 til 8 alen over Namsens vannflate”. I 1880 ble forbygningen forsterket og elvemelen ble plastret med stein i en lengde på 310 m. Steinstørrelse på en meters bredde og opptil 30 cm tykkelse ble lagt ut manuelt. Omtrent hundre år senere, i 1959, ble det foreslått å sikre 480 m av elvemelen. Dette ble utført i perioden 1959-1962. I 1969 ble det planlagt å forlenge anlegget videre forbi kirken og ned til brua. Arbeidene startet opp i 1971, og det var under dette gravearbeidet at plastringsstein, grantrær og pæler fra 1700-tallet ble oppdaget. Ingen rester ble tatt vare på i 1971. De gamle restene ligger mest sannsynlig begravd under denne delen av steinfyllingen.